I Aftenposten 4. september leser vi at SVs Karin Andersen, leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité, ønsker å opprette «en midlertidig pasientbro til utlandet» for pasienter med store, trygderefusjonsberettigede tannbehandlingsbehov.
Andersen konkretiserer senere planene i en e-post til undertegnede, hvor hun gjør det klart at SV ønsker å sende pasientene til Makedonia for å få utført tannbehandlingen. Uansett om det endelige valget faller på Makedonia eller et annet lavkostland er det verdt å se nærmere på hvilke konsekvenser en slik ordning vil få. Fra et helsefaglig ståsted er utspillet nesten ikke til å tro.
Tanken kan i første omgang virke besnærende, pasientene får «pusset opp» tennene til en rimelig penge, samtidig som de får seg en tur utenlands. Men ser en nærmere på forslaget, forstår en at dette vitner om svært liten forståelse for behandlingsbehovet til de aktuelle pasientgruppene, og manglende grunnleggende kunnskap om behandlingsprinsipper i moderne odontologi.
De sosiale og miljømessige konsekvensene kan neppe være gjennomtenkt. Det er også underlig at medlemmer av SV, som tross alt er i regjeringsposisjon, fremlegger et forslag som undergraver regjeringens stortingsmelding om tannhelse som ble lagt frem rett før sommeren.
I Norge har vi utdanningsinstitusjoner som sikrer pasientene en tannbehandling etter godkjente behandlingsprinsipper. Norske myndigheter godkjenner per i dag ikke tannlegeutdanning fra Makedonia. Det fremstår som svært merkelig at Andersen ønsker å sende norske pasienter med komplekse behandlingsbehov til nettopp dette landet for å få utført tannbehandling, når de samme tannlegene ikke har mulighet til å legge enkle fyllinger innenfor Norges grenser.
Mitt første spørsmål blir derfor: Hvordan har Andersen tenkt å kvalitetssikre denne behandlingen? Videre: Om en skulle finne det forsvarlig at makedonske tannleger utfører tannbehandling på norske pasienter i Makedonia, hvordan skal man behandle klager og eventuelle feilbehandlinger?
I Norge har man etablerte kontroll- og klageorgan både i form av det statlige Helsetilsynet og tannlegeforeningens egne klagenemnder. Skulle en tannlege ha opptrådt uforsvarlig, kan Helsetilsynet frata tannlegen autorisasjonen. Norske myndigheter har ingen slik juridisk myndighet i Makedonia.
Eventuelle klager vil heller ikke lenger kunne behandles av den lokale norske klagenemnda og pasienten vil bli tvunget til å ta klager inn for det makedonske rettssystemet. Andersen sier selv at det er de svake gruppene hun vil prioritere i et slikt tilbud, og i prinsippet vil dette bety at de mest ressurssvake pasientgruppene vil stå uten pasientrettigheter og uten mulighet til å klage på tannbehandlingen. Er det en utvikling SV ønsker?
I 2005 ble det brukt 647 millioner kroner av NAVs midler til tannbehandling og nesten halvparten av dette gikk til kjeveortopedisk behandling av barn og ungdom. Om lag en tredjedel av et årskull har et objektivt kjeveortopedisk behandlingsbehov. I perioder vil disse barna ha behov for regelmessig ettersyn om lag hver sjette uke. Jeg må derfor spørre om SV og Andersen ønsker å sende en tredjedel av norske barnefamilier til Makedonia hver sjette uke?
En annen gruppe som får støtte fra NAV er de med ervervede lidelser. Dette er pasienter som har fått redusert tannhelse som følge av en underliggende allmennhelseproblemstilling. Pasientene har som regel et svært sammensatt behandlingsbehov og fordrer ofte et samarbeid med pasientens lege. Behandlingsforløpet kan strekke seg over flere måneder og i noen tilfeller år. Mener Andersen at disse pasientene til tross for allmennhelselidelser er best tjent med å pendle til Makedonia for å få hjelp til sin tannhelse?
Flytiden Oslo-Skopje, hovedstaden i Makedonia, er i overkant av seks timer hver vei. For Andersens partikollega Olav Gunnar Ballo og hans sambygdinger fra Alta, vil flyturen ta nesten tyve timer og fordrer en overnatting hver vei. Kanskje mener Andersen at dette rett og slett er prisen ressurssvake og utsatte grupper må betale for å kunne ha en noenlunde tannhelse?
Når pasienten skal reise slike avstander for å komme til tannlegen, er det svært lett for at tidsfaktoren og reisekostnaden blir dominerende i forhold til behandlingsvalg og styrende for de rammene behandlingen gjøres innenfor. Det skal ikke så mye fantasi til for å tenke seg situasjoner hvor behandlingsprinsipper må vike for den lange reiseavstanden spesielt når behandlende tannlege vet at oppdragsgiver er den norske stat og ordningen er økonomisk motivert.
Om en pasientbro kan forsvares økonomisk er vel også tvilsomt. Legger man sammen utgifter til flyreise, hotellopphold og tapt arbeidsinntekt vil disse utgiftene fort overstige kostnaden for tilsvarende behandling utført i Norge. Men den største kostnaden vil være miljømessig. Hver reise fra Oslo til Makedonia vil slippe ut 1259 kilo CO2. Ti reiser til Makedonia tilsvarer et utslipp fra fem bensindrevne personbiler som kjører 12 000 kilometer hver. Det er overraskende at stortingsrepresentanter fra miljøpartiet SV står for en slik politikk.
Men det som er mest forundrende er at SV vil bidra til denne form for internasjonal sosial dumping. Norge troner øverst på FNs Human Development Index. Makedonia ligger på syttisjuende plass tett etterfulgt av Armenia, Filippinene og Surinam. I dag har Makedonia 55 tannleger per 100 000 innbyggere. Til sammenligning er det om lag 90 tannleger per 100 000 innbyggere i Norge.
Dette ligner på den politikken USA fører overfor Afrika hvor USA støvsuger det afrikanske markedet for sykepleiere og etterlater den fattige delen av den afrikanske befolkningen enda dårligere rustet til å takle de enorme helseutfordringer kontinentet har. Det er derfor interessant å registrere at SV ønsker at Norge følger USAs sosialimperialisme.
Dersom politikerne mener at fellesskapet er best tjent med at en større del av kostnadene finansieres av det offentlige, bør dette ikke gjøres på den måten SVs Karin Andersen forslår. En slik løsning vil neppe innebære noen stor økonomisk besparelse, men får heller store uønskede sosiale og miljømessige konsekvenser. En må heller styrke den allerede eksisterende refusjonsordningen for utsatte grupper, stimulere til forebygging av sykdom i befolkningen generelt og styrke det norske fagmiljøet slik at pasientene får best mulig behandling i sitt nærmiljø.