Debatt

Fra mo­ra­lis­me til sam­funns­nyt­te

Integrering

«Hvor raskt har du tenkt å bli canadisk?» er første spørsmål til en innvandrer som kommer til Canada, uavhengig av hvorfor han eller hun er kommet. I Norge møter vi flyktninger med spørsmålet: «Når har du tenkt å dra tilbake dit du kom fra?»

I dag er integrerings- og inkluderingspolitikken preget av Erna Solbergs tid som kommunalminister. Vi rangerer innvandrere. Desto mer høyverdige grunner et menneske har for å komme hit, desto bedre er integreringsopplegget. Er du flyktning, får du introduksjonsprogram med 133 624 kroner i trygd i to år hvis du deltar på minst 350 timer norsk- og samfunnsopplæring samt arbeidsrettede tiltak. Gifter du deg med en som bor i Norge får du norsk- og samfunnsopplæring. Men er du arbeidsinnvandrer får du ingenting, bortsett fra en plikt til å ta norskopplæring for å få innvilget permanent oppholdstillatelse. Utgangspunktet for hvilke integreringsopplegg som tilbys burde i stedet basere seg på følgende prinsipp: Vi må gjøre det som gavner Norge mest og som er bra for den enkelte innvandrer.

En slik tilpasset inkluderingspolitikk bør ha fire elementer:

1) Innvandrere må få bli norske så raskt som mulig, maksimum fem år, og dobbelt statsborgerskap må tillates. I dag kan du glemme å bli norsk statsborger med mindre du er villig til å gi opp statsborgerskapet i landet du kommer fra. Kun SV har stemt for dobbelt statsborgerskap for innvandrere. I Nord-Amerika og store deler av Europa er dobbelt statsborgerskap en selvfølge, fordi det å styrke rettighetene for innvandrere som vil bli værende, styrker tilhørigheten og følelsen av å være inkludert. I Norge var det i 2003 om lag 60 000 som hadde bodd her mer enn syv år. Tallet vil vokse i årene som kommer.

2) Alle som vil må få norskopplæring og de med behov må tilbys inkluderingsprogram. Målet for Norge må være at nyankomne raskest mulig skal kunne bidra i fellesskapet. Norskopplæring er avgjørende for å få dette til. Inntil 2004 fikk alle som ville gratis norskopplæring, men i 2004 fjernet Erna Solberg med regjeringspartnerne Venstre og KrF sammen med Frp norskopplæringen for arbeidsinnvandrere og deres familie. Dette er antagelig det største feiltrinnet i nyere norsk innvandringspolitikk. Konsekvensen er at polske håndverkere som kommer til Norge for å jobbe og bosette seg ikke får norskopplæring, noe som gjør fagorganiseringen av dem og integreringen av dem i arbeidsprosesser vanskeligere. Tilsvarende har en kvinnelig analfabet fra Somalia som kommer til Norge for å gifte seg sterkere behov for inkluderingsprogram enn en iransk ingeniør som kun trenger norskopplæring. Likevel er det ikke samfunnets og den enkeltes behov som avgjør i dag, men hvorfor vedkommende kom.

3) Frivillige organisasjoner må gis en viktigere rolle i integreringen av innvandrere. Ingen vil kunne gi nyankomne bedre innføring i hvordan det norske samfunnet fungerer enn folk som selv er godt inkludert og snakker samme språk. Slike organisasjoner kan også sikre nettverk for kvinner som gifter seg med en nordmann. Røde Kors er en av mange organisasjoner som kunne bidratt med koordinering, gjerne i samarbeid med frivillighetssentraler. Erfaringer fra andre land er positive.

4) Morsmålsopplæring. Alle barn burde ha rett til å kunne snakke med sine besteforeldre, på besteforeldrenes språk, men selv ut ifra et rent samfunnsnytteperspektiv finnes det to gode grunner for hvorfor alle barn av innvandrere bør få morsmålsopplæring. De lærer bedre språk, både norsk og andre, men ikke minst ville en skare av flerspråklige barn gi et enormt konkurransefortrinn for norsk samfunns og næringsliv.

Skal vi i Norge lykkes med å skape et samfunn der både alle som bor i Norge og alle som kommer hit føler seg som del av det samme fellesskapet, bør holdningen bli mer inviterende, mer inkluderende og mindre moraliserende. Kort sagt: Vi bør bli mer som Canada.

Heikki Holmås

Stortingsrepresentant for Oslo SV

Mer fra Debatt