Symboler
I en verden som går av hengslene virker reaksjonene mot tilfellet Eivind Reiten noe rabiate. Er den norske navlebeskuelsen i ferd med å kvele evnen til politisk analyse?
Morgenbladet trykker artikler som forbinder Eivind Reitens opsjonspakke og det himmelske. Derfra er det ikke langt til det latterlige og groteske, som Håvard Nilsen skriver. Gudmund Hernes beveger seg mot sakens kjerne; opsjoner er sjelden en gunstig avlønningsstrategi. Reaksjonene har imidlertid i liten grad dreiet seg omkring slike diskusjoner, men isteden behandlet selve beløpets størrelse som en skandaløs anomali.
Hvorfor? En kan naturligvis være indignert over de store forskjeller kapitalismen skaper, med en global klasse som drar hinsides ifra mens store deler av verden lever på under én dollar dagen. Dette er ingen dårlig tid for en relansering av den marxistiske impulsen, eller å agitere til global klassekamp. Opsjonspakker på opptil hundrevis av millioner dollar i USA, flere titalls millioner pund i Storbritannia, og utbytter i milliardklassen over hele Vesten, burde sammen med USAs ekstreme krigsforbruk være kilde til konstant debatt.
Men 28 millioner kroner, én gang, til speidergutten Reiten? Folk i Norge har solgt sine lastebilfirmaer og fotobutikk-kjeder de siste 10-15 årene for beslektede summer. I forhold til megleravlønninger, generelt et overfladisk yrke med mye fest og moro, er det ikke urealistisk å snakke om slike bonuser. Hvert år. Det er grunn til å politisere seg i disse tider, men hetsen mot Reiten forstås best ut fra samfunnets driftsliv.
Norge er i en spesiell posisjon i verden fordi staten eier rundt halvparten av børsen, og, som Nilsen er inne på, oljerikdommen i stor grad er forvaltet som offentlig eiendom. Når staten er Norges største kapitalist, profitterer nordmenn generelt på kombinasjonen av lokalt sosialdemokrati og global rovdyrkapitalisme som utgjør landets økonomiske forutsetninger. Statoil og Hydros aggressive utbyttepolitikk gjør seg godt i statskassen.
Når Reiten, ifølge Nilsen, i praksis advarer mot den rødgrønne regjeringen, er det innenfor hans mandat som forvalter av den oljeindustrien han er satt til å maksimere. Begjærsinvesteringen Norge har i den globale kapitalismen, er en del av den sosialdemokratiske livsformen, arven etter Gerhardsen. Den består av en hysj-mentalitet knyttet til et dobbeltspill mellom selvbilde og realitet, særlig når det gjelder finansielle disposisjoner på siden av den sosialdemokratiske likhetsideologien.
Det lyse selvbildet er kanskje nødvendig for å opprettholde en harmonisk samfunnsmodell der høyere utdannelse betaler seg relativt dårlig. De reelle finansielle disposisjonene er nødvendige for å finansiere kalaset. Reitens oppførsel, der han står mellom kapitaleierne, og da særlig staten, og sin funksjonærstatus som ansatt, og snakker mekanisk, om reaksjonene på sin lønn som «det årlige karneval», gjør ham til en grensefigur, selve symptomet på hykleriet.
Men å gjøre Reiten til symbol er regressivt. Det kan aldri bringe de elementene inn i den norske offentlige diskursen som kan emansipere landets befolkning i større grad ut av sin sosialdemokratiske barndom, og inn i en fremtid som politisk-historiske subjekter.
Mikkel Astrup
Doktorgradsstipendiat, UiO