Annonse
04:00 - 21. desember 2007

En lærling blant lærde

Et forbilde er gjenstand for beundring og drømmer om etterligning, og på det første skorter ingenting, men alt på det siste.

Original kopi: «Tenker» er et ord som befrir både tanker og klasser og tider og steder fra seg sjøl. Edvard Munch: «Rodins «Tenkeren» i Dr. Lindes park» (1907), olje på lerret. Musée Rodin, Paris.© Munch-museet/ Munch Ellingsen gruppen/BONO
Annonse

Helt siden Morgenbladet spurte om jeg ville skrive om et intellektuelt forbilde, har jeg endevendt tankene for svar. Det er utålelig at et så klart spørsmål skal virke så dunkelt, men ord som «intellektuell» og «forbilde» virker motstridende. Jeg har navn i mitt hjerte, men det er vanskelig å kalle dem forbilder, og det skyldes mye. En ting er at begrepet forbilde er et fattig uttrykk for gleden som blusser opp bare navnene streifes. På sitt verste minner intellektuelle forbilder om popstjerner og fotballmillionærer. Det mangler bare at jeg skal stå i kø for signerte bilder av de mest berømte.

Et forbilde er gjenstand for beundring og drømmer om etterligning, og på det første skorter ingenting, men alt på det siste. Jeg kan ikke etterligne i begjær etter å ligne en intellektuell. Den sørgelige sannhet er at like intellektuelle er en selvmotsigelse, ettersom det er egenarten som kvalifiserer. Med henblikk på liv og virke har derfor en elektriker mer til felles med en annen elektriker enn en intellektuell har med en annen på samme felt. Derfor er det lettere å betrakte elektrikere som gruppe enn intellektuelle, sjøl om de både fra utsiden og innsiden ofte omtales slik, som et «de» eller «vi». Men har de fellestrekk, er det bakgrunn, sjøl om mange vil mene at det ikke preger tanken. Å lese og skrive holder ikke som samlende kriterium, det gjør mange som har noe på hjertet eller ikke.

Ut fra dette er det er vanskelig å bruke et ord som intellektuell, det tilhører ikke språket mitt, og hvordan jeg enn snur og vender på det, virker kjennetegnene uklare. Mer udiskutabel er klassekonteksten. Det betyr ikke at de intellektuelle er inngjerdet i ei klasse som en annen bøling, og framfor alt ikke at tankene er det. Antagelig er det en fordom fra min side at intellektuelle tenker og skriver fra middelklassen, om enn uten å være klar over det. Likevel har de det fortrinn at tankeproduktene virker sosialt renset for klassens slagg og dermed gyldige for enhver. Et slikt gode må være fint å forvalte og vil være tilgjengelig for alle om intellektualiteten flyr som en fugl over alle klasser og tar ei tenkepause snart høyt, snart lavt i samfunnet, og tar farge av det stedegne og sosiale, overalt med samme frie og universelle blikk. Er det slik, har jeg håp om å betrakte meg som lærling blant lærde, sjøl om jeg stadig henger fast i røttene mine som et tre.

Ingen samfunnsgruppe står min verden fjernere enn de intellektuelle; det måtte være kunstnere og rikfolk. Det betyr ikke at jeg er flasket opp med forakt; respekt er tingen. I et ukeblad fant jeg et foto av Rodins skulptur «Tenkeren», klippet det ut og hengte det over skrivebordet. Den passet godt til tilstanden min og gav følelsen av å tilhøre en større og tradisjonsrik verden. Intellektuell er et mer moderne begrep i et omløp som er vanskelig å bli klok på. Sartre var intellektuell, men også de som leste og gjorde som ham, inntil nye navn kom til som nye mennesker studerte og prøvde å forstå, som de Man eller Lyotard. Ja, de intellektuelle har sine foregangsmenn og sine horder av beundrere, og de farer forbi som majesteter med et følge vi andre kan snappe opp et glimt av.

Begrepet intellektuell passer dårlig på Sokrates. Det er som å helle ny vin på gamle krukker; da sprenges de. «Tenker» egner seg bedre, det er et ord som befrir både tanker og klasser og tider og steder fra seg sjøl. Det ligner en arbeidsbetegnelse som snekker. Den retter ikke oppmerksomheten mot personen, men mot virksomheten, og den kan utføres overalt med samme gyldighet, men er like fullt avhengig av et sted å virke; som for Sokrates et torv, for snekkeren et hus langs veien.

Intellektualitet er alltid forbilledlig i en verden som handler før den tenker. Den kan ta mange former, og noen gjenkjenner vi i oss sjøl. Det er ufattelig at fortidens tanker kan la sine ansikter lyse over våre. Det er ufattelig at alfabetet, kortere enn lillefingeren min hvis jeg skriver det, kan strekke seg over århundrer og kontinenter, hvis den tenkende har klart å kombinere tankene på tidløst og lykkelig vis. Det er ufattelig at vår tids tanker er i slekt med dem som i oldtiden fikk språket på glid, ute på torvet for eksempel, der Sokrates vandret, tenkte og talte, men uten å skrive ei linje. Hadde det ikke vært for Platon, vet jeg ikke hvordan verden hadde sett ut. Da hadde vi lest den med hørselen. Tenk om ingen hadde skrevet noe ned. Det hadde gjort det umulig å få en tanke å holde fast ved og vende tilbake til, som er den samme og foranderlig, slik vi også er, hver gang vi går den i møte og tar den inn over oss.

Men noen skrev, og det var erfaringen som fikk tekstens form, det levde livet på et sted i verden og tiden. Den enes tanker sprang fram som resultat av en samtale med andre på torvet, og skal jeg nevne forbilledlig tenkning, må det være den sokratiske. Den bringer meg i et svev hjem til min egen verden, og den måten å tenke på som fant sted der.

Jeg må ha vært godt voksen da jeg første gang hørte ordet intellektuell. Det fantes ikke i oppveksten, det var aldri på de voksnes lepper eller de unges, da vi satt på søpledunkene og dinglet med bena og lurte på alt. Begreper som lærde og filosofer dukket riktignok opp da jeg begynte å lese latin på Katedralskolen i arbeiderbyen Hamar. Slik det ble foredratt om dem, framstod de vise som kosmiske; de var aldri født og døde derfor ikke. De førte liv som guder hensunket i gåter som lignet verdens tilblivelse og åpenbarte dem deretter i bøker.

Men ordet intellektuell var det ingen av lærerne som nevnte, enda de tilhørte den engere kretsen av universitetsutdannede i byen, godt sammensveiset med kjøpmenn og bankfolk. Jeg hadde lektor Bergh i latin, og etter ringen på langfingeren å dømme var han frimurer. Av ham lærte vi tidlig verbet intellegere å kjenne, som betyr å forstå. Kanskje avledet han intellekt av dette, men ikke til intellektuell, det jeg kan huske. Men i ettertid tror jeg lektor Bergh anså seg som dette, i alle fall som en kulturpersonlighet, ettersom han blant annet anmeldte romaner for Hamar Arbeiderblad oppe på kateteret mens vi satt ved pultene våre med skriftlige oversettelser av Cæsars beretning om de galliske krigene. Jeg kan se herr Bergh for meg, undersetsig og gråhåret, med et tørt smil om munnen, tversoversløyfe og små briller på ei høy nese.

Senere er jeg blitt kjent med at Thomas Aquinas definerer en intellectus som en person fordypet i stille lesning. Det passer bare delvis på herr Bergh, og uttrykket skal ha oppstått da munkene sluttet å lese høyt og i munnen på hverandre. Fra da av refererte stillelesningen ikke bare til den nye måten å fordype seg i tekstene på, men kom også til å bety å reflektere, rett og slett. Refleksjonen foregikk i taushet, de ytre foreteelser ble gransket i munkens indre. Et nytt skille hadde dermed oppstått, riktignok mer porøst enn det Thomas trodde.

Intellectus var et gledelig funn, på linje med erindringen om den sokratiske samtalen, begge til stor nytte når jeg nå har forberedt leseren tilstrekkelig til å informere om at det rådde en høyt oppdrevet form for intellektualitet også i min verden; da sikter jeg ikke til Hedemarken og mjøsbyen Hamar først og fremst, altså til den geografiske, men til den sosiale som jeg levde i både som barn og voksen, som datter av ei sydame og en platearbeider på et verksted med over sju hundre møkkete arbeidere. Folkelig intellektualitet er vel noe av det ekleste ekstreme personer med tilknytning til begge de klasser begrepet vanligvis refererer til, i det hele tatt kan tenke seg, men nå har jeg brukt det, og viser til et tidligere resonnement om at tanken hever seg over klasser. Saken er at min verden hadde og har en sterk tradisjon for å fortelle og gjøre dette på en analytisk måte i samarbeid med andre, det vil si tilhøreren eller en liten skare av slike.

Det er kanskje en fornærmelse mot filosofien å putte begreper som sokratisk samtale og intellectus i baklomma på kjeledressen til faren min og slike som ham og mora mi, men jeg har gått trøtt av å tenke på uttrykkene som finere instrumenter for intellektuelle eliter, samtidig som jeg synes klasseromantikere av ethvert slag bør ta et oppgjør med folkelighetens mest tankeforaktende sider. Når det er sagt, er jeg den første til å påpeke at folkelig intellektualitet er en dum kombinasjon, for det forutsetter jo at en borgerlig form for intellektualitet finnes. Det kan være det gjør det, men viktigst for meg er å trekke intellektualiteten ut av de intellektuelles vokabular som en term de må dele med andre. Det kan perforere et skille som ligner på munkenes, dét mellom kloster og verden; mellom indre liv og ytre. Det kan bringe meditativ viten ut og erfart viten inn og dermed fordoble forstanden begge steder.

Intellektuelle har uovertruffen status i forhold til forestillingen om dem som hensleper livet i folkelighetens mudder. Den holder et stykke på vei, stikk, for det hersker ingen tvil om at folkelighet kan bety tankeforakt og støtte til reaksjonær politikk. Men jeg må også spørre meg om intellektualitet i seg sjøl befordrer visdom og borger for velferd, humanitet og demokrati. I sine rendyrkede former kan antagonister som den folkelige og intellektuelle hopen drive hverandre ut i det ekstreme, der ingen tar større ansvar for verden enn den andre.

For min egen del knytter jeg et håp til framgang for den folkelige intellektualiteten som jeg sjøl er oppdratt i. Den uttrykker seg muntlig som en vedvarende vurdering av valgsituasjoner og gjennomlevde vendepunkter. Den har derfor et etisk aspekt og handler om hva som er riktig å gjøre eller hvorfor ei handling slår feil. Jeg har kalt denne analytiske tradisjonen for livshistorisk, et begrep jeg har funnet i den akademiske litteraturen. Livshistorie har ingenting med anekdoter og småstubber å gjøre, og er slett ikke identisk med en livsdekkende sjølbiografi. Den tar snarere for seg dens bruddflater.

Kronologi er av liten betydning; det er temalikheten som bestemmer rekkefølgen. Emner som behandles, kan ha personlig karakter, men ikke privat og langt ifra intim. Det er antagelsen om at livshistorien kan ha allmenn interesse som gjør at den i det hele tatt blir fortalt. Det allmenne ligger i det relasjonelle, om forholdet mellom individ og verden. Det fortelles for å granskes og for å gjenopprette en tapt orden, om det er i det indre, det ytre eller i forholdet mellom dem. Livet kan ikke leves uten å fortolkes, og dermed heller ikke uten å fortelles. Fortelleren er så nøyaktig som mulig, ikke bare når det gjelder det forløpne, men i språkvalg og stil. Derfor tar han eller hun seg den tida som trengs, og det er like uaktuelt for lytteren å avbryte, som for en lærling å ta ordet fra en lærd. Derpå følger en nitid vurdering utført i samarbeid mellom de to. Livshistorien må inneholde både ei detaljert analytisk fortelling og etterfølgende diskusjon av emnet for å innfri kravet til sjangeren.

Livshistorien består altså av to uadskillelige deler, en narrativ og en analytisk. Nå er det viktigste i korte trekk sagt, men det gjenstår å si at tillit mellom forteller og lytter er en forutsetning for at noe kan bli fortalt. Det innebærer at partene betrakter hverandre med respekt og som jevnbyrdige.

Hadde livshistoriene blitt nedskrevet, ville de med sin legering av erfart og reflektert lignet essays. Derfor brukte jeg denne tradisjonen som mønster da jeg skrev Klassereise. Et viktig trekk ved livshistorien er at den snarere er en kooperativ språkhandling enn en monolog. Den springer ut av fortellerens erfaring, men tar form av det fellesskapet den fortelles i. Derfor er livshistoria så vesentlig for opprettholdelsen av den egne identiteten og for bekreftelsen av båndet til tilhøreren. Dermed kan jeg si at den livshistoriske tradisjonen fastholder den enkelte i et kollektiv, samtidig som den gir individet rom. Balansen er hårfin og dramatisk om den tapes. Alt står og faller med tilliten, og er den borte, tier fortelleren.

Livshistorien har en klar parallell i den intellektuelle samtalen, men springer ut av erfaring snarere enn teori. Følgelig er det et mye sterkere bånd mellom fortalt og forteller, et subjektivt og nødvendig bånd. Det er en forskjell som kan få den intellektuelle diskusjonen til å virke tilfeldig og av liten betydning. Kanskje det er derfor jeg verdsetter så høyt intellektuelle hvis tekster i det stille er forbundet med deres livshistoriske erfaring. Paradoksalt nok er det dette som trekker verden inn i teorien og gir den gyldighet for andre. All tanke begynner i noe som først er erfart. Det er bare guder som praktiserer den omvendte rekkefølgen ved å la kloder springe ut av tanken.

Karin Sveen er skribent, forfatter og kritiker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt