Statskirkedebatten
I et angrep på en artikkel jeg tidligere hadde skrevet i Morgenbladet (21. september), avslutter Trond Berg Eriksen (5. oktober) med å si «Den viktigste religiøse arven vi fremdeles har, er ideen om den sekulære staten. Den enkeltes samvittighetsfrihet og statens verdslighet er en og samme sak.» Hvis Berg Eriksen tror vi er uenige om dette, har han ikke lest det jeg har skrevet. Men vi kunne kommet lenger om han hadde valgt andre ord.
Tro er en nødvendig ingrediens i det å være «kristen». Det kan ikke reduseres til noen etiske idealer. En stat kan ikke tro. En fyrste kunne, men ikke et moderne statsapparat. Begrepet «sekulær» representerer imidlertid ikke en løsning i betegnelsen av de verdier som skal prege statsforvaltningen. Habermas veksler mellom begrepene «sekulær» og «allment tilgjengelig».
Jeg skrev, uten at Berg Eriksen ser ut til å ha registrert det, at Habermas burde ha lært at når religionen igjen har trådt inn på den offentlige arena, blir det tydelig at det «sekulære» også inneholder livssynselementer. Det blir overtydelig hvis vi forflytter oss til en annen kontekst enn den vesteuropeiske.
Jeg skrev også at det bare er «allment tilgjengelige» begrunnelser for etiske og politiske standpunkter som kan komme på dagsorden og få betydning i politiske organer. Berg Eriksen ser ikke ut til å ha registrert dette. Jeg oppfatter at Berg Eriksen ønsker å vise at statskirkesystemet er en umulighet fordi det knytter kirke og forvaltning/politikk til hverandre. Religion skal finnes i samfunnet, i offentligheten, men ikke i forvaltningen. Igjen er dette å slå inn åpne dører når det gjelder mine prinsipielle synspunkter. Jeg har alltid ment det samme som Trond Berg Eriksen på dette punkt. Det er innreflektert i det jeg har skrevet i Morgenbladet. Jeg ledet et kirkelig utredningsarbeid som i sin flertallsinnstilling argumenterer på samme måte.
Det er på ingen måte riktig, slik Berg Eriksen ser ut til å mene, at kirkelig argumentasjon i statskirkespørsmålet har vært preget av det han kaller «nyttekalkyler». Det utredningsarbeid som jeg selv ledet («Samme kirke ny ordning», Oslo 2002) hadde en gjennomført menneskerettsargumentasjon for endringer. Vi foreslo også en endring av paragraf 2 uten å si noe bestemt om hva den burde inneholde. Men, vi hadde også den pragmatiske holdning at vi anerkjente at denne saken rører ved dype følelser hos mange mennesker. Det rører ved spørsmål omkring identitet, tilhørighet (lokalt og nasjonalt) og historie. Derfor er dette en sak som ikke bare avgjøres ved en drøftelse av prinsipper.
Men, istedenfor å bedrive belærende gjentagelser, vil jeg invitere Berg Eriksen inn på pragmatikkens arena: Akkurat nå pågår et arbeid med en mulig endring av forholdet mellom kirke og stat. Bortsett fra i Human-Etisk Forbund og i frikirkene er det ganske enkelt ikke flertall for det som blir kalt en avskaffelse av statskirkeordningen. Akkurat nå er det med andre ord ikke mulig å få til det skillet mellom forvaltning og offentlighet som Berg Eriksen ønsker. Spørsmålet blir da: Skal vi, i respekt for prinsippene, la være å gjøre noe som helst? Eller skal vi undersøke om det er mulig å fjerne de mest problematiske sider ved ordningen? Jeg mener vi bør gjøre det siste. I den sammenheng har jeg to sterke anliggender.
1. Det er uholdbart at halvparten av regjeringens medlemmer skal måtte tilhøre Den norske kirke. Det er ingen menneskerett å bli medlem av regjeringen, men det er en menneskerett å ikke være utelukket fra den på grunn av livssyn. Derfor må deler av Grunnlovens paragraf 12 ganske enkelt strykes.
2. Grunnlovens paragraf 2 om at «Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion» oppfattes jevnt over som et uttrykk for at det norske samfunn er et kristent samfunn og at den norske stat er en kristen stat. Det første er etter hvert ikke riktig. Det andre er ikke lenger mulig. Høringene etter stat-kirke-utredningene har imidlertid vist at nordmenn flest oppfatter stat og samfunn som to sider av samme sak. I erkjennelsen av at politikk også handler om symboler, har jeg derfor tatt til orde for at paragraf 2 også kan inneholde en henvisning til en kristen og humanistisk verdiarv.
Ut fra Berg Eriksens prinsipielle argumentasjon er dette selvsagt uholdbart. Jeg kan både forstå og dele synspunktet, men mener altså at en slik formulering i den nåværende situasjon kan hjelpe oss fremover. Om noen år kan vi vurdere om dette er en tilfredsstillende løsning.
Trond Bakkevig
Prest og tidligere generalsekretær i Mellomkirkelig råd