Annonse

Annonse

04:00 - 02. mars 2007

Eliteuniversitet gjennom intern organisering?

Eliteuniversitet

Verken Oslo eller noen annen by i Norge kommer til å ha et eliteuniversitet før PhD-utdanningen rekonseptualiseres.

En institusjon er ikke genuint en eliteinstitusjon før den har flere forskningsmiljøer som tiltrekker verdens beste studenter til PhD-programmet sitt – ikke før kollegene over hele kloden anbefaler sine beste studenter den utdanning institusjonen tilbyr. Og det vil neppe skje med dagens forskerutdanning i Norge.

PhD-utdanning i Norge karakteriseres av ad hoc-finansiering, separate studieløp uten kulltilhørighet, ubegripelig lite undervisning (som oftest korte kurs med pinlig få krav til studenten) og prosjekter som enten er utarbeidet av studenten mens de er ved en annen institusjon eller som er utformet av fagmiljøet uavhengig av den studenten som skal inneha stillingen.

PhD-utdanning i USA derimot karakteriseres av samlete studentopptak (kull), intens undervisning og kooperativ faglig aktivitet og avhandlinger skrevet på emner studenten har kommet frem til i samarbeid med den ansatte som skal veilede arbeidet.

Kull med PhD-studenter er viktig fordi mye mer læring og utvikling skjer innenfor kullet og på tvers av kullene, enn hva som er mulig mellom en enkelt student og en enkelt veileder. Studentkull er også nødvendig for å få til forskningsgrupper som kan fokusere på spisse problemstillinger og som dermed har sjanse til å nå elitenivået.

Undervisning i form av for eksempel samarbeid i fokuserte forskningsgrupper er nødvendig for å integrere studenten i den forskningen som foregår i miljøet, og for å gi dem nødvendig forutsetninger for å bidra til den forskningen.

Størst sjanse for vellykket gjennomføring av avhandlingen finnes når studenten selv har utarbeidet prosjektet i samarbeid med veilederen. Å levere studenten en oppgave som veilederen alene har utformet gir ikke studenten nødvendig erfaring i utforming av prosjekter. Det er også meningsløst at en student skal utarbeide et prosjekt mens de for eksempel er masterstudent ved en annen institusjon for å så ta med seg den ideen til et helt nytt miljø. Miljøene på tvers av universitetene er såpass ulike at det er urealistisk å forvente veiledningsekspertise ved ett for et prosjekt utviklet ved et annet.

Den ideelle erfaringen en kan ha som PhD-student er å ha noen medstudenter som starter programmet samtidig, der man blir gruppevis inkorporert i forskningsmiljø med mye intens undervisning som da fører til utvikling av et avhandlingsprosjekt. Dette skaper ivrige og kompetente PhD-studenter som i sin tur legger press tilbake på fagmiljøets egen kompetanseutvikling.

Det er denne modellen som har vist seg å være den som skaper flest eliteuniversiteter i verden. Selv om enkelttilfeller av slik utdanning finnes i Norge i dag, for eksempel ved noen av SFF-ene, er det ikke før denne tilnærmingen til PhD-utdanning blir utbredt at norske universitet i praksis kan entre noen elite.

Curt Rice, Ph.D.

Professor og senterleder, Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics (CASTL), Universitetet i Tromsø (eliteuniversitet i Nord-Norge)

Annonse

Mer fra Debatt