Debatt

Den verste av alle kriger

Setter man prinsippet om ytringsfrihet for høyt, faller det.

Ytringsfriheten kan være en trussel mot ytringsfriheten. Det er med prinsippet om ytringsfrihet som med alt annet i den politiske sfære: Setter man det for høyt, faller det. På høyden av sin makt krever demokratiet diktatur, og det gjelder også ytringsfriheten: Når den anvendes må en ta også andre hensyn, hvis ikke forandrer den seg til talerør for volden.

Forlaget L.S.P. ga nylig ut Osama bin Ladens Budskap til verden – Osama bin Ladens taler og brev. En liberal håndsrekning til det frie ord? Neppe. Mangt taler riktignok for at denne utgivelsen har noe for seg; boken er verken godt tenkt eller godt skrevet, men likevel. Den fyller et behov. Man vil gjerne vite. I begynnelsen var ugjerningen og så vil man høre ordet. Når den absolutte selvrettferdighet går til sengs med religionen unnfanges fanatisme. Man står på sitt, og det kan til en viss grad tåles, men bin Ladens fanatisme er et sort hull av selvrettferdighet. Den konsumerer all rettferdighet: Resten av verden, det er de urettferdige, og de har ennå ikke lidd nok. Således begår bin Laden en urett, især mot muslimer, det er sannsynligvis dem han dreper flest av og det er deres religion han bringer i vanry.

Bin Ladens bok utgis og vekker interesse fordi han har hatt suksess som terrorist. Således spørs det om dette egentlig handler om ytringsfrihet; bin Laden har jo snarere trengt seg på. Først drepe så mange at man får taletid, så bruke taletiden til å true. Slik tikker frihetens urverk ikke.

Å forstå de såkalt andre på deres såkalt egne premisser er en luksus, og lærerikt, men det ligger også en uhyre makt i dette alltid å ville forstå, især når en selv ikke viser ansikt og i stedet forskanser seg bak, la oss si vitenskapen og det frie ord. Visse institusjoner kan vi unne det privilegium å opptre slik, men samtidig bør vi ikke glemme at makt – her snarere en følelse av overlegenhet så overveldende at den går over hodet på subjektet og berøver det evnen til å behandle den andre som sin likemann – i dette tilfelle kan bli til avmakt. Mennesker er dyr overfor hvem det ikke er noen særlig kunst å hate eller føle seg forurettet. Det er et sikkert tegn på intellektuelt forfall når enhver affekt likevel anses å fortjene gehør i det offentlige rom. Teknikken, trykkpresse som børse, tjener affektene like godt som den tjener fornuften; når hatet har så god infrastruktur som det nå har, er det desto viktigere å forhindre at det offentlige rom okkuperes.

Utgivelsen av Budskap til verden vil sannsynligvis i liten grad bidra til å «demystifisere» bin Laden (uttrykket i anførselstegn er brukt i forlagets omtale av boken), snarere vil den kunne gi ham en politisk dignitet han ikke fortjener. Demokratiet er en nobel styreform nettopp fordi det gir alle rett til politisk dignitet, forutsatt at man ikke begår terrorisme. Da er man – legalistisk tenkt – politisk kriminell. I helt spesielle situasjoner får politisk kriminelle politisk dignitet, da tenker vi ikke lenger legalistisk: Allerede fra gammelt av har man i politikken kjent til tyrannmordet, ifølge enkelte en legitim, om enn ikke legal, handling. Men er bin Laden en tyrannmorder? Er han ikke snarere en tyrann minus sans for personlig luksus?

At boken er tillatt er en sak for seg. Det er myndighetenes privilegium å sensurere og at de så sjelden gjør bruk av denne retten er godt. Men skal alle andre institusjoner av den grunn legge seg flate slik at bin Ladens budskap distribueres mest mulig effektivt? Vi har tidligere – jeg har ikke sett karikaturene av Muhammed og bryr meg heller ikke så mye om å se dem; jeg antar de var tarvelige, men forholdsvis harmløse – visst å skille mellom ytringsfrihet og ytringsplikt, så hvorfor ikke nå?

Ikke at man må sky all såkalt kontroversiell litteratur, eller for den saks skyld litteratur som i visse tilfeller legitimerer vold. Jeg har oversatt Carl Schmitts bok Begrepet om det politiske fra 1927, en bok mange anser som en krigshymne, kanskje mest fordi forfatteren gikk i ledtog med nazistene. Men Budskap til verden og Begrepet om det politiske er to svært forskjellige bøker. Carl Schmitt måtte ikke, på samme måte som bin Laden, tiltvinge seg gehør. Han mente en kriminalisering av krigen ville bane vei for den verste av alle kriger, krigen mot krigen:

Er viljen til å forhindre krigen så sterk at den ikke engang skyr krigen selv, så er den nettopp blitt et politisk motiv; den bekrefter krigen, sågar krigens mening, om enn kun som ekstrem eventualitet. Per i dag synes dette å være en spesielt løfterik måte å rettferdiggjøre krig på. Krigen får da fasong av å være «menneskehetens siste og definitive krig». Kriger av denne sort er nødvendigvis spesielt intensive og umenneskelige, nettopp fordi de ved å overskride det politiske degraderer fienden også i moralsk henseende. På grunnlag av denne moralske vurdering må fienden gjøres til umenneskelig styggedom, som en ikke bare skal verge seg mot, men som en også må tilintetgjøre. (s. 51)

Schmitt betraktet folkerettens «omhegnende» krig som en mer fredelig løsning. Folkerettens territorialstat holdt normativiteten og de moralsk-politiske ambisjoner i tømme. Fiendskapet ble således en relativ størrelse: Når en krig ble bragt til opphør kunne en vedta amnesti. Det er, ifølge Schmitt, når staten som modell for den politiske enhetsstaten – som innehaver av det mest bemerkelsesverdige av alle monopoler, nemlig monopolet på politiske beslutninger – detroniseres, at umenneskeligheten for alvor får utspille seg. Staten har sikkert ikke bare vært til velsignelse, men det er likevel riktig at nettopp staten – hvem ellers? – skaper fred innenfor sine grenser og utelukker fiendskapet som rettsbegrep: «Det lyktes staten å avvikle feiden (…) (og) å sette en stopper for (…) konfesjonelle borgerkriger, kriger som fra begge hold ble oppfattet som spesielt rettferdige, samt å bringe til veie ro, sikkerhet og orden innenfor eget territorium.» (s. 26)

Hvorledes? Den liberale stato neutrale står over samfunnet, den forhindrer at samfunnsaktører utkjemper sine konflikter voldelig. Den individuelle frihet – slik vi kjenner den – ville aldri oppstått uten den kraftanstrengelse som en slik høyere nøytral enhet utgjør.

Av grunner som ikke er helt enkle å gjennomskue, men som ganske sikkert også sier noe om manglene ved Schmitts politiske teori – der finnes så vidt jeg kan se intet bolverk mot det som rett og slett må kalles ondt – forrådte Schmitt den liberale stat. Sammen med mange andre konservative ga han seg hen til en opportunisme og konformisme som siden har gjort konservatisme til en besværlig øvelse. Det bestående kan ikke forsvares alene med konformisme og opportunisme, i moderne språkbruk: med politisk korrekthet. Det finnes litteratur som simpelthen er uanstendig. Da skal man gjøre seg til viktigper og si: etiam si omnes – ego non. Om også alle – ikke jeg.

Mer fra Debatt