Annonse
04:00 - 04. mai 2007

Chiracs monument

Først da publikum kom på innsiden av Quai Branly-museet, spurte man: Var utstillingen et uttrykk for dialog eller etnosentrisme?

Kritiseres: De tyngste beskyldningene mot Quai Branly-museet har dreid seg om arroganse overfor vitenskapelige miljøer, om ulovlig trafikk med antikviteter, om markedets makt og forskningens død – og mest smertefullt: om etnosentrisme.
Annonse

Paris bekrefter at byutvikling dessverre mest effektivt styres av sterke ledere med (nesten) frie hender. Hver president - som i Frankrike nærmest er for kongelig å regne - etterlater sitt monument. President Chiracs monument er Musée du Quai Branly for afrikansk, amerikansk og polynesisk “primitiv” kunst, omtalt av Kjetil Jakobsen og Kathrine Lund i Morgenbladet 13. april 2007. Branly-museet er et politisk mesterstykke; det var trolig den skjøre husfreden i det politiske samboerskapet som avholdt en sosialistisk statsminister fra å stoppe en konservativ presidents prestisjeprosjekt - så svak som fransk økonomi har vært i senere år. Prislappen lød på cirka 3 milliarder kroner.

Jakobsen og Lund redegjør godt for de arkitektoniske sidene ved det parisiske museumslandskapet. Men de sier intet om maktkampen, nesten intet om endringene i museenes profil og den heftige debatten, motstanden og streikene rundt nedleggingen av to store antropologiske museer - til fordel for et kunstmuseum. De som har forsøkt seg på endringer i akademiske institusjoner vet noe om treghet og motstandsevne! De nevner heller ikke den tunge kritikken mot Branly-arkitekten Jean Nouvel og vennekretsen rundt Chirac. Chirac er selv kjenner og samler av “primitiv kunst”, og hans nærmeste rådgiver var en antikvitetshandler - ifølge pressen en svært frynset en.

 

I 2002 ble dørene stengt ved Musée National des Arts de l’Afrique et de l’Océanie - på folkemunne “Kolonimuseet” - og samlingene overført til Branly. Museet hadde lenge slitt med sin koloniale fortid. Bygningen skal fra 2007 huse et nytt innvandringsmuseum - et skifte med betydelig symbolverdi og innenrikspolitiske overtoner. Den kjente antropologiske forskningsinstitusjonen Musée de l’Homme var lammet av krangel og svak ledelse, og også deres samlinger gikk (i hovedsak) til Branly. Etter lang tids uvisshet er det nå bekreftet at det skal gjenoppstå i 2012 som et forskningsorientert, antropologisk museum for “menneskets naturhistorie”. Som et steg på veien mot Branly måtte Louvre, den ærverdige institusjonen for vestlig kunst, mot sin vilje åpne en sal for “primitiv” kunst - et pålegg fra presidenten. Endringene var på mange måter godt begrunnet, men de har skapt voldsom debatt. Mye av motstanden mot Branly må ses på bakgrunn av de radikale endringene i museumslandskapet. Chiracs uttalte visjoner er å fremme likeverdighet og dialog mellom verdens kulturer, å gi tidligere koloninasjoner verdigheten tilbake og å sette en sluttstrek for Vestens hovmod.

De tyngste beskyldningene har dreid seg om arroganse overfor vitenskapelige miljøer, om ulovlig trafikk med antikviteter, om markedets makt og forskningens død, og mest smertefullt: om etnosentrisme.

 

Interessen var enorm da Branly åpnet i juni 2006. Det ble registrert cirka to tusen artikler i pressen og besøkende måtte finne seg i tre timer i kø. Jean Nouvels iøynefallende arkitektur - eksteriørmessig - høstet fortjent ros.

Først da publikum kom på innsiden, begynte man å stille spørsmål. Publikum kommer inn i et sterkt lysdempet museumslandskap med frittstående objekter og montre, mange av dem gjennomsiktige, slik at man aner objekt bak objekt. Effekten er et mytisk landskap i skumring. Kulissene er ellers lærbekledde skiller, en slyngende sti og glassflater som illuderer jungel – Nouvels referanser til nærhet til naturen. Objektene står uten kontekst og nesten uten tekster. Man er henvist til autoguidens luner og begrensninger. Og geografien forvirrer: Man glir fra en verdensdel over i en annen, uten klare skiller. Jean Nouvel ville at man skulle nyte objektene uten å forstyrres av vestlig teknologi.

 

Debatten før åpningen gikk på estetikk versus kontekst: Skulle objektene primært anskues som kunst, eller skulle de settes inn i en kulturell og samfunnsmessig kontekst - slik antropologene ønsket? Den debatten tapte antropologene. Også de som trodde man ville klare begge deler, i tråd med de beste antropologiske museer, trakk det korteste strået.

Da det var klart at Branly-museet faktisk var et kunstmuseum, tok debatten en annen vending. Det er interessant å se at utenlandsk presse har vært mer negativ enn den hjemlige franske. Kanskje er det ikke så rart, for kritikken sirkler rundt etnosentrisme, på tre nivåer: en vestlig tendens til en universell estetikkforståelse, et spørsmål om hva likestilling av kulturer egentlig betyr, og en svakt utviklet forståelse i det franske samfunn av hva reell integrasjon innebærer.

Branly stiller ut eksotiske objekter, som primært skal nytes som kunstverk; en maske blir en skulptur. Men det var ikke slik den ble oppfattet i opphavskulturen. Der var masken et komplekst objekt, knyttet til rituelle handlinger, sosiale skiller, kunnskaps- og tradisjonsoverføring. Det estetiske aspektet var sekundært: jo bedre utforming, desto større rituell eller sosial effekt.

Men dersom det er riktig at l’art pour l’art - kunsten for kunstens skyld - ikke eksisterer i afrikanske kulturer, må vi akseptere at det er en etnosentrisk handling å stille dem ut som kunstobjekter. Som en konservator har formulert det: “Vår plikt, som afrikanske konservatorer, er å knuse det europeiske blikket, som etter lenge å ha fornektet vår kultur, nå er i ferd med å tilegne seg den [på egne premisser.]” Hvem bør bestemme over hvilken (del)betydning som skal vektlegges? De som kulturelt sett står nærmest, eller europeeren? Branly sitter med definisjonsmakten.

 

Chirac kom jevnlig med appeller om “likeverdighet mellom kulturers kunstformer” og “intet hierarki innen kunsten, like lite som mellom kulturene”. Disse parolene ble fulgt i Louvre-utstillingen, der et hundretall “primitive” kunstobjekter ble utstilt like pietetsfullt som Louvres egne verk, med nok lys og luft. Kunst for kunstens skyld, ja vel, men respektfullt gjort.

I Branly er derimot scenografien en helt annen, med dens referanser til natur - lærkulissene, stien, jungelen.

Noen begynte å stille spørsmål. Hva er det objektene fra to tredjedeler av kloden har felles - annet enn at de er et resultat av kolonialisme og franske museers samlervaner? Man isolerer den tredje verdens objekter fra Vestens kunst; innebærer en slik ghettoisering “likeverdighet” mellom verdens kulturer? Hva med Branlys jungelmetafor? Flere ba museet skrelle bort “Tarzan- og jungeleffektene” og slutte å agere “temapark for eksotiske kulturer” eller “afrikansk Disneyland”. Uttrykk som “nedlatende”, “etnosentrisk”, “et nytt kolonimuseum” og lignende gikk igjen i avisspaltene. Ingen enkel kritikk å takle, for en institusjon som i utgangspunktet nettopp skulle motvirke etnosentrisme.

Hardest ut gikk tidligere kulturminister i Mali, Aminata Traoré. I en tekst som først sirkulerte på nettet og deretter ble publisert i Libération (20. juli 2006) med tittelen “Quai Branly, de glemtes museum”, retter hun flengende kritikk mot forholdet mellom fransk museums- og innvandringspolitikk. “Skal våre kunstverk ha statsborgerskap i et land som vi selv ikke har adgang til?”

Bakgrunnen er den strenge immigrasjonsloven av mai 2006, kalt “Sarkozys lov”. Bare de best kvalifiserte skal slippe inn i Frankrike. Timingen mellom lovvedtaket og åpningen av Branly en måned senere kunne knapt ha vært verre. Som Traoré påpeker, viser Branly kulturarven til nettopp dem loven er rettet mot.

“Så hva er det vi feirer”, spør hun: “Sakraliseringen av den franske presidentens lidenskap som han delte med sin (antikvitetshandler)venn, samt museumsarkitektens talent? Eller de kulturelle, økonomiske, politiske og sosiale rettighetene til befolkningene fra Afrika, Asia, de to Amerika-er og Oseania?”

 

All kritikk har ikke vært like negativ. Enkelte er faktisk begeistret. Men arkitekten har fått på pukkelen for sine uheldige føringer på utstillingen. Samtidig sliter Frankrike med en innvandrings- og integreringspolitikk som det er mye å utsette på. Opptøyene i Paris’ forsteder i senere tid er ett av flere symptomer. Derfor er det påfallende at Branly i sin scenografi har vært så lite følsom. Museet gjør verken antropologer eller estetikere til lags, og det har fått debatten om etnosentrisme og gammelkoloniale holdninger til å blusse opp.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt