Tidligere i sommer deltok Norge på EFTAs ministermøte i Liechtenstein. Sammen med Sveits, Island og vertslandet diskuterte næringsminister Dag Terje Andersen blant annet EFTAs frihandelsavtaler med utviklingsland.
Forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) går trått, og sammenbruddet i samtalene mellom India, Brasil, EU og USA i Potsdam i juni har nok en gang gjort det usikkert når, eller om, vi vil se en slutt på forhandlingsrunden. Men WTO er ikke den eneste arenaen hvor det forhandles om handelsliberalisering. Parallelt med forhandlingene i WTO er antallet bilaterale og regionale handelsavtaler vokst frem i et svært raskt tempo.
EFTAs begrunnelse for å inngå frihandelsavtaler med utviklingsland er å sikre like god markedsadgang for sine medlemsland som det EU-landene har. Og EUs driv etter nye frihandelsavtaler er inspirert av USAs agenda og erfaring med slike avtaler. Avtalene handler i hovedsak om å sikre markeder for vestlige selskaper og vestlige produkter, og det er her Norge havner i et dilemma. For Norge skal jo samtidig styrke utviklingslandenes stilling på verdensmarkedet, og bidra til at de fattige landene får hevdet sine interesser. Det står det i alle fall i Soria Moria-erklæringen.
Forum for utvikling og miljø (ForUM) har lansert en rapport som ser på fremveksten av bilaterale og regionale handelsavtaler, og hvordan disse påvirker utviklingslandenes mulighet til rettferdig deltakelse i verdenshandelen. En klar tendens er at tema som utviklingslandene har klart å stoppe i WTO-forhandlingene, kommer tilbake på bordet under forhandlinger om bilaterale eller regionale frihandelsavtaler. Og i disse forhandlingssituasjonene stiller utviklingslandene enda svakere enn i WTO hvor det finnes mulighet for allianser. Sakene det gjelder er blant annet patentregimer, investeringsregelverk, liberalisering av tjenestesektorer og landbruksbeskyttelse. Ofte byttes fundamentale politikkendringer i utviklingsland mot bistandssmuler fra de rike landenes bord.
Rapporten er en advarsel om at «Frihandelsavtalene mellom industrialiserte land i Nord og utviklingsland i Sør er i ferd med å erstatte strukturtilpasningsprogrammer som det viktigste instrumentet for å tvinge fattige land til nedbygging av offentlig sektor, liberalisering og privatisering av tjenestemarkedet, og til å legge markedsprinsipper til grunn for produksjon og salg av matvarer».
Norge har gjennom EFTA allerede inngått rundt 20 frihandelsavtaler, men den norske politikken på dette feltet er stadig under utforming. Det står ikke ett ord om bilaterale eller regionale handelsavtaler i Soria Moria-erklæringen. Disse avtalene har fått vokse frem parallelt med WTO, uten særlig oppmerksomhet fra verken politikere eller sivilsamfunn. Vi som bor i land som selv forhandler frihandelsavtaler har et ekstra ansvar for å passe på at våre politikere ikke påtvinger andre myndigheter ufordelaktige avtaler.
I den norske regjeringen må Erik Solheim, Jonas Gahr Støre og Dag Terje Andersen bli enige seg imellom om hvilke interesser som skal veie tyngst. En konkret utfordring Norge står overfor i EFTA-samarbeidet, er hvordan forene den sveitsiske legemiddelindustriens krav om strenge patenter på medisiner med den rollen Norge har tatt som talsperson for de fattige og sykes sak i WTO-forhandlingene om intellektuell eiendomsrett (TRIPS). En streng patentlovgivning under EFTA-avtaler vil i mange tilfeller mangedoble prisen på medisiner i utviklingsland. Fattige menneskers behov for tilgang på billige medisiner står mot interessene til medisinprodusentene i Sveits, og Norge må velge side. Basert på den nylig lanserte rapporten vil ForUM foreslå en tretrinnsplan for regjeringen som et grunnlag for dens politiske arbeid med bilaterale og regionale handelsavtaler:
Trinn en er at de prinsipper som Norge hevder å forfølge i WTO også må gjelde for andre handelsavtaler. I Soria Moria-erklæringen sier den sittende regjeringen: «Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.» Norge kan nok ikke kreve å sette den fulle agendaen i WTO, men når vi selv forhandler med andre land må disse prinsippene være et absolutt minstekrav. En test på dette er om Norge prioriterer fattige menneskers tilgang på billige medisiner over interessene til sveitsiske medisinprodusenter i sine forhandlinger gjennom EFTA.
Trinn to i arbeidet med å utforme en norsk politikk for bilaterale og regionale handelsavtaler er gode forstudier som inkluderer brede konsekvensutredninger og høringer i det gjeldende landet. EFTA praktiserer i dag forstudier i aktuelle land, men disse er som regel ikke åpne verken for innsyn eller deltagelse fra sivilsamfunnet. Dette må endres. Tiden da handelsavtaler var noe som utenriks- og handelsdepartementene alene tok seg av, er definitivt over. Når slike avtaler i dag griper inn i sentrale samfunnsområder som utdanning, medisintilgang, matproduksjon, samt miljø-, eierskaps- og arbeidsreglement, setter det mye større krav til forstudier, konsekvensutredninger, offentlig debatt og bred deltakelse.
Trinn tre gjelder en svært viktig diskusjon som tas opp i ForUM-rapporten, nemlig forholdet mellom bilaterale og regionale avtaler på den ene siden, og WTO-regelverket på den andre. Her foregår det en debatt om hvorvidt WTO-regler står i veien for avtaler som gir fordeler til utviklingsland. EU hevder i forhandlinger med sine tidligere koloniland at de nåværende asymmetriske avtalene, hvor utviklingslandene gis større muligheter enn de rike landene til politisk beskyttelse av sin egen industri og sine egne markeder, må reforhandles for ikke å stå i strid med WTO-regelverket. Norge hevder derimot at WTO ikke forbyr asymmetriske avtaler med utviklingsland – men understreker tvert imot at denne forskjellsbehandlingen mellom rike og fattige er et grunnleggende prinsipp i de handelsavtaler som Norge inngår gjennom EFTA. En gruppe utviklingsland har i WTO foreslått en klargjøring av den omdebatterte paragrafen. Norge må gå i bresjen for å sikre at muligheten for asymmetriske avtaler er godt befestet i det internasjonale regelverket.
En av de store utfordringene i Norge, som internasjonalt, er å se helheten i hvordan politiske målsetninger på ulike områder virker sammen, slik at de kan samkjøres heller enn å slå hverandre i hjel. En viktig del av dette er å belyse hvordan handelspolitikken overstyrer stadig flere av de samfunnsmessige prioriteringene verden over. Det er i dag ingen tvil om at bilaterale og regionale handelsavtaler har blitt en stadig viktigere del av det globale handelsregelverket. Det er sentralt å forstå hvordan disse og WTO gjensidig begrenser nasjonale myndigheters politiske handlingsrom. ForUM ser fram til utredningen fra regjeringens «utviklingsutvalg» på dette området, imens følger vi regjeringens handelspolitikk både i WTO og EFTA med stor oppmerksomhet.