Ambassaderåd Avidad Ivri ved den israelske ambassaden i Oslo har skrevet et leserbrev (Morgenbladet 15. juni) der han kritiserer artikkelen jeg skrev 1. juni (med tittelen «Kirkegården Gaza»). Brevet er typisk for de innvendingene som alle journalister som dekker slike saker, til tider får fra Israels venner.
Formålet med ambassadens brev er å avlede oppmerksomheten fra de egentlige årsakene og problemstillingene i konflikten mellom Israel og palestinerne og forsøke å svekke tilliten til undertegnede. Altså å bringe en stemme til taushet, et sentralt mål for propagandaen (hasbara).
Ambassaderådens brev anvender to kjente propagandaknep; avledning og benektelse. Benektelsen skal fjerne Israels ansvar for tilstandene i Palestina. Avledningen skal sørge for at lesere eller fjernsynsseere fortaper seg i dagsaktuelle detaljer og mister det store bildet av syne. Man fremstiller konflikten som en krig mellom likeverdige parter, posisjonerer Israel som offer og rettferdiggjør ny undertrykkelse med «landets sikkerhet» som påskudd. Man visker ut spørsmålet om hvorfor.
Denne konflikten dreier seg om borgerrettigheter. Punktum. En gruppe mennesker nekter stadig en annen gruppe mennesker likhet, frihet, anerkjennelse, kultur og fullt engasjement, og det gjøres ved hjelp av militære, politiske og juridiske midler, samt propaganda.
Mellom 1948 og 2001 ble det vedtatt mer enn 30 israelske lover som avviser ikke-jøders rettigheter, deriblant The Absentee Property Law og The Jewish Right of Return. Det er lovfestet at ikke-jøder i de fleste tilfeller ikke skal kunne kjøpe, leie, bo eller arbeide på steder som er forbeholdt jøder. 93 prosent av det egentlige Israel er forbeholdt jøder.
De enkeltsakene som Ivri tar opp, er utførlig behandlet i Ilan Peppes bok The Ethnic Cleansing of Palestine, tidligere president Jimmy Carters bok Palestine, Peace not Apartheid, John Quigleys A Case for Palestine, Robert Fisks The Great War for Civilisation og Norman Finkelsteins Image and Reality of The Israeli-Palestine Conflict.
Israels grove brudd på folkeretten er dokumentert i Quigleys bok, og dessuten i Francis Boyles Palestine, Palestinians and International Law og Nur Masalhas The Politics of Denial – Israel and the Palestinian Refugee Problem. Samlet avslører de den manipuleringen av jus og språk som de israelske myndighetene har stått for de siste 60 år. FNs Office of the Coordination of Humanitarian Affairs gir tapstall for konflikten ut mai i år.
Når det gjelder Gaza, stemmer det at Israel trakk ut bosetterne. Men landet oppga aldri kontrollen med Gazas grenser, adgangen til havet og luftrommet. Tross tilbaketrekningen fortsatte Israel sin innblanding i Gazas handelsliv og internasjonale forbindelser. Gaza ble bombet og hverdagen forstyrret med overlydssmell, grensestengning, flyangrep, målrettede henrettelser, fengslinger, portforbud og plutselige razziaer.
Tidligere i år ga USA og Israel sin støtte til væpning og opplæring av flere hundre Fatah-militser i Jordan og Egypt. For om lag tre uker siden lot Israel denne militsen slippe inn i Palestina, og det brøt ut «borgerkrig» (også kalt kupp). Formålet: Å erstatte den valgte regjeringen med en som er føyelig overfor Israel.
En annen faktor er British Petroleums kontrakt på å få utvinne naturgassreservene i Gaza, som opprinnelig ble forhandlet frem med Det palestinske selvstyret i 1999. Denne avtalens ressurser og fortjeneste favoriserer Israel. Med Fatah ved makten ville dette fortsatte som før. Hamas vil kreve at fordelene kommer det palestinske folket til gode.
Når det gjelder ønsket om fred, finner vi en fullgod forklaring i Gideon Levys innlegg i den israelske avisen Haaretz den 21. mai 2007: «Israel ønsker ikke fred. Arsenalet med løgner er oppbrukt, og det israelske avvisningskoret lyder hult [...] Det er ikke godt å si når vendepunktet kom. Var det da man blankt avviste Saudi-Arabias initiativ? Da man nektet å vurdere det syriske initiativet? [...] Israel insisterer på å stille betingelser, og tror at landet har enerett på det. Men Israel viker stadig unna den mest fundamentale betingelsen for en rettferdig fred - slutt på okkupasjonen.»