Debatt

Æreskultur eller gatekultur?

Hadde innvandrerguttene forholdt seg til foreldrenes kultur, hadde de ikke solgt hasj langs Akerselva.

Dansk Høyesterett har stadfestet dommen hvor ni mennesker ble dømt for drap på Ghazala Khan og drapsforsøk på hennes mann. Broren løsnet skuddet, men faren fikk den strengeste straffen. Han var eksekutør av æresdrapet, hvor det ble drevet klappjakt på to unge mennesker etter at et familieråd med slektninger og venner hadde gitt klarsignal.

Tolkningen er denne: Dette er æresrelatert vold. Føydale ideer om ære og respekt, hevn og kjønn er trukket med fra en tilbakeliggende kultur – med grufullt resultat. Tankegangen trekkes inn på områder som kjønnslemlestelse, terrorisme, ondartet gjengkriminalitet. Forfatteren Walid al-Kubaisi sier det slik: Ny gjengkriminalitet er en "automatisk overføring av machokultur til Norge" (Aftenposten 6. august 2006). Forklaringene kretser gjerne rundt en idé om import. Fremmedartede grupper har kommet, mørke i huden og med normer og verdier i utakt med våre, og de utgjør en ny og snikende risiko, på en rekke felt.

Det er vanskelig å finne entydige svar på om etniske minoriteter er mer kriminelle enn etniske nordmenn. De metodiske problemene står i kø: Hva er forskjellen på den typen kriminalitet som blir registrert hos politiet, og den som ikke blir det? Hvor mye av forskjellene kan føres tilbake til klassebakgrunn? Er det rimelig å sammenligne etniske nordmenn med nyankomne flyktninger, ofte fra krigsområder og uten sosiale nettverk i Norge? Forskning så langt tyder på en svak overrepresentasjon i forhold til visse former for voldskriminalitet, og dette blir ofte knyttet til en liten gruppe med svært kriminelle personer.

De siste årene har vi drevet et forskningsprosjekt hvor vi har belyst livet til denne gruppa. Først i området rundt Oslo S og gamle "Plata", senere langs Akerselva eller "elva" hvor arbeidsklassens hvite sønner er blitt erstattet av hasjselgende unge, svarte menn. Vi har prøvd å trenge inn i deres bruk og salg av dop, slagsmålene, ranene, samt eskalerende konflikter med rivaliserende gjenger. Ikke minst har vi spurt: På hvilken måte preger den minoritetsetniske bakgrunnen livet de lever "på gata"? Hvordan kan for eksempel røtter i Pakistan eller Somalia spille inn i kriminaliteten guttene driver med?

Studiene våre viser hvordan nøkkelen til guttenes liv ikke ligger i ideen om import av tilbakeliggende ideer om respekt og ære, gammelmodig maskulinitet og hypersensitivitet for krenkelser med basis i fjerne opprinnelseskulturer. Derimot ble vi overrasket over hvordan studier av gatekultur fra andre vestlige land hjalp oss til å forstå dem. I disse studiene omfatter gata spillehaller og bordeller, kondemnerte hus og parker kjent for kriminalitet, prostitusjon og omsetning av narkotika.

Tidlig viste de klassiske studiene av gata at også slike sosiale systemer har struktur, at de ikke er preget av kaos. Senere har en vist hvordan motstand mot klassebasert og etnisk undertrykking er en nøkkel til forståelse. De som lever på gata, opplever hele tida ydmykelser og å bli dissa ("disrespected") på arbeidsmarkedet. På gata utvikles motstand og andre koder. Det daglige strev med å opprettholde selvrespekten er et organiserende prinsipp i livsformene som avdekkes.

Gatekapital var begrepet vi utviklet, i vår siste studie ved samme navn. Det handler om kunnskap og kompetanse, egenskaper og objekter som tilkjennes verdi på gata. Blant guttene vi finner "på elva" dreier det seg om kontakter for å få tak i bra hasj, ferdigheter i dealing og bøffing, sensitivitet for mulige politispanere, en kropp som kan slåss og virker truende, men også bruk av elementer fra populærkulturen som rap og hip hop. Problemet med gatekapitalen er at den er så vanskelig konverterbar til andre samfunnsfelt. Dess mer gatekapital du får, dess vanskeligere blir det å finne en vanlig jobb, en vanlig bolig, og å slå rot med en vanlig familie.

Det slående var altså hvor mange fellestrekk det var mellom den gatekapital vi fant blant guttene på gata i Oslo, og den som var beskrevet i Harlem, midtengelske industribyer, franske banlieues. Fellestrekkene gikk også på tvers av forskjellige etniske grupper. Likevel så vi at hudfarge og etnisitet spilte en rolle for kriminelle minoritetsgutter i Norge. Guttene fortalte oss om oppvekst og skolegang, om opplevelser på arbeids- og boligmarkedet, og en etnisk dimensjon skar gjennom det hele. Mange hadde vonde erfaringer knyttet til diskriminering og rasisme. Etnisitet, hudfarge og lav sosial klasse gjorde dem sårbare for rekruttering til en voldelig gatekultur. I tillegg fant vi tre andre særegne faktorer som skilte minoritetsetniske gutter fra jevnaldrende norsketniske.

Den første er knyttet til at alkoholforbudet i islam ikke har et like sterkt motstykke i holdninger til hasj. To av guttene fortalte: "Det er gris og alkohol som er forbudt ifølge Koranen. Hasj står det ikke noe om." Mange av guttene på elva har vokst opp som muslimer, i drabantbyer i Oslo øst, selv om det varierer hvilken rolle religionen spiller i deres liv. I deres fortellinger fra oppveksten var alkohol alltid forbudt. Hasj var lett tilgjengelig og en potent markør av identiteter i ytterkant av den vanlige ungdomskulturen. Men hasj er illegalt, og veien til en svart økonomi og alvorlig kriminalitet ble kort for noen av guttene. Salg av hasj var både en sikker vei til status i lokalsamfunnet og en døråpner til penger, et belastet gjengmiljø, og mulig avansement i en illegal økonomi.

Den andre risikofaktoren var knyttet til det å være mørk i hunden og utlending. En av guttene sa: "Det er tryggere å være utlending enn norsk i Norge. En kurdisk gutt har 0,1 prosent sjanse for å bli overfalt. Mens en norsk gutt har stor sjanse for at folk skal stjele alle tingene hans." Guttene ble fryktet fordi de var utlendinger, slik fikk de gratis respekt fra forbipasserende. Dette gjorde det i sin tur lettere for dem enn for en hvit gutt å etablere seg i en voldelig gatekultur.

Krigserfaringer var den tredje risikofaktoren vi identifiserte. En av guttene – med bakgrunn fra Somalia – sammenlignet egen oppvekst med erfaringene som hasjselger: “I Somalia, når de begynner å slåss, det er sikkert hundre stykker som skal dø. Så jeg er ikke redd når de der slåss. Jeg blir aldri redd.” Med “de der” mente han guttene på “elva”. På to måter preget slike erfaringer noen av guttene: Dels hadde noen etablert en kroppsliggjort gatekapital. De var vant til og kunne slåss. Men flere hadde også opplevd tunge traumer, som de forsøkte å medisinere bort med egen rusbruk.

Respekt er et nøkkelbegrep om vi skal forstå livet til etniske minoritetsgutter i gatekulturen. Men begrepet er også gyldig hvis vi skal forstå voldelig gatekultur blant norsketniske. Begrepet ære ble mindre brukt blant dem vi ble kjent med.

Alle kan se at gatekulturen i Oslo har fått et nytt preg. Nye etniske grupper, mørke i huden, spiller en viktig rolle, og elementer i deres bakgrunnshistorie er viktige. Likevel leder nok ikke ideen om import av føydale verdier og kulturelementer tanken i riktig retning. Det er ikke de liv guttenes besteforeldre levde – i føydale jordbrukssamfunn – som kopieres. Snarere ser vi sosialisering inn i en kriminell gatekultur, hvor akkumulasjon av gatas kapital blir det viktige.

I dag trekker mange veksler på populærkulturelle elementer som amerikansk gangsterrap eller mafiafilmer. Guttene på gata er utstøtte, og de søker anerkjennelse og belønninger der de kan få det. Noen trenger penger, men viktigere er prestisje, status og konsum. De er inspirert av kultur. Men det er en voldelig og vestlig gatekultur – ikke en importert æreskultur. Hadde de forholdt seg til foreldrenes kultur, hadde de ikke hengt på Oslo City eller solgt hasj langs Akerselva. Det gir ingen ære.

Mer fra Debatt