Islam
Eksperter har vondt for å svare entydig når man spør etter sammenhengen mellom islams krigerske fortid og dagens militante islamisme. At rene terroraksjoner ikke kan forsvares ut fra tradisjonell islamsk krigsmoral, er på det rene. De fleste andre klare svar er i praksis forbeholdt ikke-eksperter, men Ayaan Hirsi Ali synes å tilhøre en tredje gruppe: anti-islamister som både er kompetente, lidenskapelige og lite troverdige. Hun ønsker å forsvare «our way of life» og i disse tider er det ikke bare amerikanere som blir sjarmert av slik språkbruk.
Ali påpeker i Morgenbladet 29. juni at Vestens folk ikke reagerer med krav om dødelig hevn når nasjonale ikoner blir utsatt for hån, som når flagg eller bilder av dronning Elizabeth brennes av rasende folkemasser. Denne «antatte svakhet», hevder hun, gjør mer for å rekruttere terrorister «enn krigene i Afghanistan og Irak og konflikten mellom Israel og palestinerne gjør til sammen».
Det er en fantastisk påstand. Ali råder til å stå samlet i forsvaret for våre symboler. Vi bør med andre ord lære av fienden, lære å tenke litt mer som radikale islamister. Ayaan Hirsi Ali har dessverre noe vesentlig til felles med Osama bin Laden. Begge søker å lede oss inn i en krigersk holdning, få oss til å tenke på konfrontasjon som naturlig.
Hvordan kan hun få seg til å karakterisere islam som en «stammereligion», noe som opplagt ikke er tilfellet? Er det for ytterligere å oppildne oss ikke-muslimer til kamp? Ali fremstår som en svak religionskritiker. Hun synes uvitende om at et viktig grep i modernitetens tjeneste var å frata førmoderne tradisjoner kristendommens autoritet, ofte i kristendommen navn, for eksempel for å avskaffe slaveriet.
Er det noen grunn til å mene at modernisering av andre religioner buddhisme og hinduisme kan også nevnes må skje radikalt annerledes, nemlig ved å forkaste religionen? En slik feilslutning er riktignok nærliggende i en tid da religioner representerer fortid. Slik var det ikke alltid; i dag skyldes religionenes tiltrekningskraft først og fremst urkonservatismen i oss. Uten en dose urkonservatisme er livet umulig. Her i landet får vi nå demonstrert religionens essensielle appell til det bestående ved motviljen mot å oppgi noe så foreldet som statskirken.
Det kan ikke gjentas ofte nok at muslimske land ble kjent med vestlig modernitet gjennom en serie ydmykelser, ikke minst på det militære området, der man tidligere var blant de dyktigste i verden. Napoleons landgang i Egypt i 1798 var en adekvat og fremtidsrettet begynnelse for vestlig modernitet på muslimsk jord. Nå har Napoleon forlatt Egypt og Bush gått inn i Irak, og samtidig står vi på retten til å parodiere profeten, latterliggjøre hans koner, til å adle Salman Rushdie. Alt hører nå med til en dagsorden satt av ayatollaen.
Det er mulig å ytre det som trengs uten å overoppfylle forventninger om islamfiendtlighet, minst like viktig at folk oppgir gamle skikker som går på livet løs, ikke minst krever vi det av somaliere. Da gjelder det å lette, ikke hindre, urkonservatismens nærhet til en moralsk forsvarlig religion, frakoblet uhyrlige holdninger og tradisjoner.
Når islamisme-kritikeren Ayaan Hirsi Ali råder oss til å begynne å tenke litt mer som islamister, fordi vi ellers blir oppfattet som svake, og dermed fristende mål for nye aksjoner, da gjelder det å holde hodet kaldt fortsatt. Nei takk.
Kjell Madsen
Førstelektor, IFIKK, UiO