Arkitekturens kanon
«For oss var det interessant å se hva slags prioriteringer, forkjærligheter, smaksdommer og fordommer som kom til syne i diskusjonen». (Fra «Juryen har ordet», Morgenbladet 30. november). At juryen finner alle disse prioriteringene, forkjærlighetene, smaksdommene og fordommene interessante er det aller kjedeligste jeg har hørt på lenge.
Mangfoldet av ord som her trengs for å uttrykke den samme mening er omvendt proporsjonal med mangfoldet av byggverk som juryen har valgt ut. Moderne arkitekters svulmende ordgyteri snakker her som ellers for seg selv. «Sobert og distingvert fremtrer fasaden nærmest som et modernistisk, tredelt renessansepalass (sic) av glass og stål». «Beliggenheten (…) rett overfor Stavangers mektige middelalderkatedral er utfordrende. Men bankens elegante glassfasade kontrasterer domkirkens steinmurer på en måte som fremhever særpreget ved både den gamle katedralen og den modernistiske banken». (Norges Bank, Stavanger)
Egentlig har man lyst til å si om et offentlig byggverk som skal være ett av Norges tolv at det er vakkert, overveldende, storslagent. Men det trenger man ikke, fordi man har jo ordene sobert, distingvert; og bruker man ordet renessansepalass (!) kan man bare si «i glass og stål» etterpå.
Om St. Hallvard kirke heter det: «Planløsningen illustrerer enkelhetens og klarhetens kraft, hvor sammensmeltningen av de to geometriske formene sirkel og kvadrat gir bygningen en arkaisk autoritet og urokkelighet». Har man sirkel og kvadrat, så har man altså urokkelighet; arkaisk, til og med. Bygget er i ubehandlet tegl og betong, noe som selvsagt gir bygget et sensuelt og poetisk uttrykk.
Røldal og Sauldal kraftanlegg, «fremstår som futuristisk selv 40 år senere». Ja, for det ligner jo litt på en ufo. Hvorfor er det dessuten et slags positivt kriterium at «bygget markerer menneskets kontroll over gigantiske naturkrefter»? Fra regjeringskvartalet får vi vite at «bruken av naturbetong gir en mykere virkning i fasaden enn det som er tilfellet med behandlet betong». Mykt er viktig.
Hvilke kriterier skåler man for? Hvor er mennesket, hvor er antropologien? Hva er det man skal føye seg inn i, og hva skal man vikle seg ut av? Hvor er naturen? Hvor er de økologiske aspektene ved husbygging?
Det er helt tydelig en sterk enighet om stil hos juryen, men denne prioriteringen, forkjærligheten, smaksdommen og fordommen underbygges ikke av noe annet enn et øyeblikksgenerert autonomt svevespråk som er langt mer svulstig og ornamentalt «meningslengtende» enn alle Norges krusedullvillaer til sammen.
Slik sett får arkitekturen igjen gleden av å representere det norske samfunnet. Jo skjørere (tegn)enigheten er, jo mer koseautoritær blir den. Inne eller ute? Hvorfor skal resten av landet lide under denne Oslosykdommen?
Svein Anders Noer Lie
Foreningen for økologisk husbygging i Nord-Norge