Kjønn
Det er ikke alltid lett å vite hva en skal tenke når en sitter her i Minnesota og leser om norske forhold. Nå leser jeg for eksempel i Runar Døvings debattinnlegg til Helle Vaaglands anmeldelse av Preben Z. Møllers Pen søker trygg og den svenske antologien Könskrig at den norske kvinnen er heldig fordi «hun kan ha uforpliktende sex fordi hun både kan angre og velge å beholde barnet. Noe menn ikke kan.»
Hm. Her i USA kjennes det overveldende å velge å beholde et barn overhodet, om man er to om det eller alene. USA er som kjent, sammen med Australia, alene blant de industrialiserte landende om å ikke tilby lønnet permisjon til nybakte mødre. De som er ansatt ved en større bedrift, har lovfestet rett til å ta seg ulønnet permisjon i opp til 12 uker. Ettersom hvilken stat man jobber for og arbeidsgivers sykelønnsordninger kan det være muligheter for opp til 6 uker permisjon med delvis til full lønn.
Når Døving påstår at norske kvinner fritt kan ha uforpliktende sex uten frykt for å bli gravid, må vi anta det skyldes de gode ordningene for nybakte mødre i Norge med ekstra støtte til enslige mødre. Dette kan jeg skjønne. Men ikke hva Døving mener med å klage over at kvinner «skrike[r] opp om representasjon i styrerommene og likelønn» når de heller burde skjønne at «de fleste menn» gjerne bytter høyere inntekt og ansvar på jobben mot kvinners tid sammen med barna.
Ja vel? Har Døving bevis for dette? Døvings resonnement er: ja, kvinner er dobbeltarbeidende, men dette gir økt kompetanse, og kunnskap og arbeid gir makt. Kvinner har altså mer makt enn menn, i det minste i heimen, og derfor burde de ikke sutre over at de ikke har lik lønn eller representasjon i styrerommene.
Den kjøper jeg ikke. Er ikke målet likestilling på alle områder? Jo da, i fremtiden, avslutter Døving, vil menn kreve det, men i første omgang kreves samme rett til å være sammen med barna. Andre hensyn, som de på arbeidsplassen, skal altså tilsidesettes inntil videre?
Døving liker, for øvrig i likhet med Møller, ikke tendensen som viser at «kvinner gifter seg oppover i systemet og menn nedover.» Til tross for at det agiteres for likestilling, velger kvinner altså tradisjonelt. «Pen søker trygg,» konkluderer Døving med Møller; kvinner reproduserer seg med menn med «høy utdannelse, god familie og mye penger.»
Riktignok viser tall i USA en økning av husholdninger der det er kvinnen som tjener mer enn mannen; Harriet Bjerrum Nielsen henviser i sitt svar til Døving til lignende tendenser i Nord-Europa. Men å søke trygt kan også være å søke bort fra menns vold i parforhold. Rapporter påviser en sammenheng mellom voldsutsatthet også i parforhold og ofrenes og gjerningsmannens sosioøkonomiske plassering. Da er det kanskje ikke så rart om kvinner velger trygge velutdannete menn som kanskje også er interesserte i samlivskurs slik mannsforsker Jørgen Lorentzen har anbefalt.
Men gitt at den såkalte patriarkalske volden også går på tvers av sosiale og kulturelle kategorier, så er kanskje ikke dette beroligende nok. I mange av de norske drapssakene som har vært omtalt i det siste, er en av de viktigste forklaringene at gjerningsmannen har følt seg krenket eller sjalu. Separasjon og skilsmisse, eller trussel om dette, kan være utløsende. Dersom det er slik at noen menn provoseres til å drepe når deres koner ønsker selvstendighet, er det kanskje ikke så rart at noen kvinner rett og slett velger å gå veien alene fra begynnelsen av, støttet av velferdsstaten.
Hva betyr dette for fremtiden? Jeg forutser overlevelsen av en viss skeptisisme blant kvinner overfor menn inntil kvinner har oppnådd likhet i praksis på arbeidsplassen og inntil voldsstatistikken har bedre seg (og kanskje også inntil samlivskurs virkelig har tatt av i popularitet blant menn og med beviselig effekt). Men innen den tid vil kanskje menns sjalusi mot kvinners «makt» og «kontroll over barna» (Døving) ha tiltatt slike proporsjoner at utsiktende for et eventuelt samarbeid ser mørkt ut. Det er ikke lett å si.
Anne Sæbø
Førsteamanuensis, St. Olaf College i Minnesota. Tidligere gjesteforsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK) ved UiO.