Evidensbasert praksis
Tor-Johan Ekelands innlegg i Morgenbladet 12. oktober viser at kampen mellom fagpersoners vitenskapsteorier kan komme i veien for pasientenes behandling. Men alle ønsker at pasientene skal motta så god behandling som mulig. Alt som unngår spørsmålet: «Hvordan skal vi passe på at behandlingen som gis generelt er så god som mulig?» er utenomsnakk.
Psykisk helsevern var lenge preget av at metodene som ble tilbudt og som nøt stor respekt var udokumenterte. Man kunne ikke vite om pasienter med de vanligste tilstandene depresjon, angst, tvang, bipolar lidelse, schizofreni faktisk fikk hjelp. Effektiv behandling ble ofret på autonomiens alter når de utdannede og velstående foretrakk den mest overbevisende behandlingen heller enn den best dokumenterte.
Ifølge gamle data, med gamle metoder, over alle tilstander, later det til at teknikk ikke er viktig. Nyere studier viser imidlertid at teknikk og relasjon er viktig, dog på hver sin måte. Relasjonen setter scenen for at teknikkene skal virke (altså en hygienefaktor). Når relasjonen er til stede og riktig teknikk er brukt blir effekten stor. Det er viktig å informere pasienter om hva som best kan hjelpe dem å bli bedre her kan det faktiske «instrumentelle mistaket» være å svikte de svakeste fordi man ikke tror på at effektiv endring er mulig. Vil du at din behandler skal unngå å være instrumentell?
Det er kun den vestlige kulturs utdaterte skille mellom kropp og sinn som gjør at du A) krever vitenskapelig dokumentasjon for kirurgiske inngrep heller enn tradisjon, synsning, og at kirurgen finner på noe underveis, men B) ikke krever at behandlingen når du lider psykisk skal være dokumentert effektivt.
Vi må svare alle som fremmer budskapet om at det ikke er viktig hva man gjør som terapeut, eller at vi ikke vet hva som hjelper, fordi det ikke er sant. De som tror noe annet vil enten tilby eller få dårligere behandling enn det som er tilgjengelig.
Leif E.O. Kennair
Førsteamanuensis, NTNU
Rolf Lindgren
Psykolog