Krig
I forbindelse med situasjonen i Afghanistan hevdet Janne Haaland Matlary i Morgenbladet 16. november at: «Folkeretten definerer krig som en tilstand mellom to stater der den ene erklærer den andre krig.» Dette er ikke den eneste mulige betingelse for tilstanden «krig» i folkeretten i dag. Og viktigere: Folkeretten i er svært liten grad utformet rundt begrepet «krig», men en slik klassifisering er ikke uten følger. Etter hva jeg kan se, er det imidlertid få som vil nyte godt av en beslutning om at Norge juridisk sett er i krig. Det måtte i så fall være forsikringsselskapene. «Krig» i norsk rett har vidtgående konsekvenser. For eksempel følger det av straffelovens paragraf 88 at den som i krigstid misligholder en kontrakt av betydning for Forsvaret, kan straffes med fengsel i inntil ti år.
Noen autoritativ definisjon av begrepet «krig» i folkeretten finnes ikke. Det har tradisjonelt vært to ulike syn. Den «subjektive» skolen anførte at når en eller begge parter erklærer at de er i krig, eller det blir klart at det er deres intensjon, medfører dette at tilstanden mellom partene folkerettslig sett er krig. Den «objektive» skolen anførte at enkelte objektive kriterier måtte være oppfylt. Stephen Neff skriver i boken War and the Law of Nations at tilstanden i dag er noe midt i mellom.
Krig inntrådte tradisjonelt i hovedsak når en formell erklæring fra en stat tilsa at den var i krig med en annen. Men slike krigserklæringer var ikke spesielt vanlige. I 107 konflikter mellom 1700 og 1870 ble krig erklært forutgående i bare ti av tilfellene (I følge C. Eagleton i American Journal of International Law, 1938). I 1907 ble det inngått en traktat der statene var enige om varslingsplikt før krigshandlinger ble innledet.
Et spørsmål var da, som her, om unnlatelse av varsel medførte enten at krigen var ulovlig, eller at det ikke var noen «krig» i folkerettslig forstand. Flere stater kriget uten at varsel var avgitt. Som Eagleton påpekte, kunne det utvilsomt være tale om «krig» i slike tilfeller.
FN-pakten nevner ikke «krig» i juridisk forstand, men pålegger medlemsstatene å unngå å bruke makt. Hvis et væpnet angrep skjer, har statene rett til selvforsvar. Begrepet «væpnet angrep» fremstår mer presist, og dermed mindre sårbart for politisk utnyttelse, enn «krig».
I en kjent avgjørelse fra 1967 (Dalmia Cement v. National Bank of Pakistan) ble det konstatert at krig ikke var uforenlig med FN-pakten. Dersom det ikke var klare indikasjoner på det motsatte, var formodningen at statene ikke ønsket å gå til krig, selv når de brukte væpnet makt. I konflikten mellom Iran og Irak hevdet Irak at en krigstilstand eksisterte mellom dem, men ingen erklæring var gitt. Begge partene utøvde krigførende staters rett til å inspisere nøytrale staters skip. USA og Storbritannia godtok dette og erklærte seg nøytrale «in the war between Iran og Iraq.»
«Krig» uten krigserklæring fordrer en vilje til å benytte store deler av de tilgjengelige militære styrker, hvor en betydelig andel av statens ressurser fokuseres på det formål å overvinne en fiende. Den er ikke begrenset til et kort tidsrom eller et lite geografisk territorium. Diplomatiske forbindelser er gjerne brutt mellom partene. Partenes egen og andre staters oppfatning av situasjonen er også av betydning.
De folkerettslige følgene av «krig» har vært begrenset til rettigheter og plikter for 1) de krigførende og 2) for de nøytrale parter. Utover krigføring ble også for eksempel traktater og kontrakter påvirket. Forholdet mellom krigførende og andre stater ble underlagt nøytralitetsregler. Under disse kunne nøytrale staters skip bordes, og kontrabande konfiskeres når de var i farvannet til en av de krigførende partene. I dag er det mest praktisk at de krigførende statene ikke kan angripe nøytrale, mens nøytrale ikke kan la sitt territorium brukes av krigførende stater.
Folkerettens regler for maktbruk er allerede utsatt for betydelig politisk press. Det er neppe noen god løsning å påkalle et juridisk enda mer uklart begrep.
Erlend M. Leonhardsen
Vitenskapelig assistent, Institutt for offentlig rett