Okkupasjonshistorie
I et debattinnlegg i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa, og i en kronikk i Morgenbladet 7. september, viser Tore Pryser til et brev fra Jens Christian Hauge som omhandler undertegnende. Jeg vil gjerne utdype og supplere Prysers fremstilling på dette punktet.
Brevet er skrevet til motstandsmannen Gunnar Fosser i Vestfold, og gjaldt en kopi av en rapport som Hauge hadde gitt ham. Rapporten var skrevet av den norske radioagenten Hans Clifton, og omhandlet hans arbeid for Secret Intelligence Service (SIS) i Vestfold og Buskerud under krigen. Fosser, som visste at jeg holdt på med boken Vestfold i krig, fortalte meg at han hadde denne rapporten, og jeg ga naturligvis uttrykk for at jeg gjerne ville se den.
I det omtalte brevet til Fosser motsetter Hauge seg å la meg få tilgang til rapporten. Begrunnelsen er todelt: For det første mener Hauge at SIS antagelig ville ha motforestillinger mot å utlevere en slik rapport til en historiker. For det andre tviler han på om jeg er i besittelse av den nødvendige «innføling», som han uttrykker det. Bakgrunnen for Hauges tvil var en foreløpig disposisjon jeg hadde presentert for bokkomiteen etter om lag et halvt års arbeid. Jeg viste for øvrig den samme disposisjonen til professor Magne Skodvin i et møte jeg hadde med ham i Oslo. Han oppfordret meg til å fortsette slik jeg hadde begynt.
Gunnar Fosser nøt stor respekt for sin innsats i motstandsarbeidet under krigen. Han hadde vært distriktssjefens høyre hånd under oppbyggingen av Milorg i Vestfold, og var sammen med sin kone blant de arresterte under opprullingen i mars 1944. Han satt på Møllergata 19 helt frem til frigjøringen, og var gjennom en rekke forhør hos Gestapo på Victoria terrasse, uten at de fikk ham til å snakke.
Fosser var en mann Hauge hadde den aller største respekt for. Det vet jeg, for jeg har vært sammen med dem begge, både hver for seg og samtidig. Kanskje måtte det en sånn mann til for å trosse Hauge, for Fosser lot meg få tilgang til rapporten slik at Hans Clifton og hans fremragende etterretningsarbeid kunne få sin velfortjente plass i Vestfolds krigs- og okkupasjonshistorie.
Ikke alle utviste en slik integritet og et slikt mot overfor Hauge. Det førte til en del unødvendige misforståelser og unødvendig uenighet i bokkomiteen for Vestfold i krig at Hauge, via to tidligere medlemmer av Milorg i Vestfold som hadde plass i komiteen, flere ganger forsøkte å gjøre sine synspunkter gjeldende.
Hauge advarte spesielt mot å gi kommunistene noe særlig plass i fremstillingen. Undertegnede hadde imidlertid full støtte fra de fire andre komitémedlemmene, som for øvrig også hadde vært med i Milorg, da jeg fremførte mine faglige argumenter for måten jeg hadde behandlet kommunistene på i manus. Dermed ble det slik. Men lett var det ikke.
En tid etter at vi hadde hatt pressekonferanse på boken, ringte en journalist i en vestfoldavis meg og fortalte at han dagen før pressekonferansen var blitt oppsøkt på jobben av to medlemmer av bokkomiteen. Det viste seg å være de to som hadde stått i kontakt med Hauge. De ville at journalisten på pressekonferansen skulle uttale seg negativt om min behandling av kommunistene. Journalisten bad dem høfligst forlate kontoret, fortalte han meg.
Hauge hadde nok ikke noe med dette grove overtrampet å gjøre, men at deres kontakt med Hauge og hans synspunkter på kommunistenes plass i motstandskampen kan ha medvirket til at de to oppsøkte journalisten, ser jeg ikke bort fra.
Egil Christophersen
Historiker/førstekonservator