Debatt

Be­rit Ås og hers­ke­tek­nik­ke­ne

Hersketeknikker

31. august trykket Morgenbladet en forside med tittelen «Feministoppgjør» mellom Nina Karin Monsen og Berit Ås. I artikkelen drøfter Monsen hvordan Ås har brukt «hersketeknikkene» sammenlignet med Ingjald Nissen og Harriet Holter. Dette er interessant og greit, men Monsen går langt videre. Hun fratar Ås all ære som forsker generelt og kvinneforsker og sosialpsykolog spesielt.

Berit Ås er professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. Siden 1957 har hun vært ansatt innen norsk og nordamerikansk samfunnsforskning og arbeidet med trafikk og ulykker, forbruker-, kjønnsrolle- og kvinneforskning. Ved universitetet har hun blant annet undervist i metode. Hun har en lang litteraturliste, der få gjelder hersketeknikkene, men disse er blitt mest kjent og lest.

Det skal nøktern og grundig dokumentasjon til for å dømme en person så voldsomt og reservasjonsløst som Monsen gjør, og det attpåtil ut fra en liten del av en stor produksjon. Men Monsens artikkel er preget av uklarheter og motsigelser, ubegrunnete påstander og tendensiøse slutninger.

Monsen fastslår at begrepet «hersketeknikk» er et alminnelig begrep som ikke er oppfunnet av noen. Samtidig anklages Ås for å ha tatt begrepet fra andre uten å si fra. Hun beskyldes for å fortie sine kilder. Samtidig nevnes kilder Ås har oppgitt. Monsen kritiserer at Ås er tilskrevet æren for «hersketeknikkene», men det går ikke frem om Ås selv har gjort dette. Grovest er Monsens spørsmål ved æresbevisninger Ås har fått av akademiske institusjoner i tre land, uten at dette begrunnes med annet enn en vag insinuasjon om at det «kan ha vært del av en kvinnepolitisk kamp».

Slik jeg har lest og hørt Berit Ås, opplever jeg Monsens beskrivelse som klart misvisende. Det er ikke riktig som Monsen hevder, at Ås mener det bare finnes fem hersketeknikker, og at disse er iboende mannlige. Ås sier klart at det kan være flere, og at de kan brukes overfor ulike undertrykte grupper. Men Ås har av pedagogiske grunner valgt å fokusere på fem i den type sosiale situasjoner hun er opptatt av, nemlig samspillet mellom kjønnene i mannsdominerte institusjoner i vårt mannssamfunn.

Monsen hevder at Ås ikke oppfyller noen vitenskapelige kriterier. Hun definerer disse som «original tenkning, teorier, definisjoner og analytiske mønster samt vitenskapelige observasjoner over lengre tid». Monsens kriterier og hva som skal kreves av «forskning» kan diskuteres, men jeg oppfatter det slik at Ås har foretatt omfattende systematiske deltagende observasjoner og gjennomført et vesentlig analytisk arbeid med hersketeknikkene. Hun har spesielt søkt å knytte teori og praksis og her ligger noe av hennes originalitet. Hennes holdning er eksperimenterende. Hun presenterer ingen ferdig teori, men bidrar til teoribygging. I sine foredrag viser Ås til en rekke andre forskere, men jeg kan ikke bedømme hvor dekkende det er.

Uten begrunnelse avviser Monsen kategorisk at Ås har popularisert egen eller andres forskning. Jeg oppfatter at det er som popularisator og pedagog at Ås først og fremst har skrevet og talt om hersketeknikkene, og fremstillingene preges av dette. Det er sentralt i vurderingen av Ås og hersketeknikkene, at hun har gitt tallrike kvinner redskaper til bedre å forstå og håndtere virkeligheten. Svært mange kjenner seg igjen i beskrivelsene og analysene og har arbeidet videre med problemstillingene. Derfor er artiklene oversatt til mange språk.

Da Ås fylte år, ble hun hyllet av Senter for kvinne- og kjønnsforskning og KILDEN. I boken Kjære Berit har den velrenommerte svenske professor i statskunnskap Anna Jónsdóttir gitt en grundig analyse av Ås' viktige teoretiske bidrag om kvinnekultur, der hersketeknikkene inngår. Interesserte vil ha utbytte av å lese dette.

Ås er den første til å ønske velkommen en debatt om arbeidet sitt, men det må være på et rimelig saklig grunnlag. En slik unyansert, nærmest giftig utskjelling som Monsen leverer, tjener ingen konstruktiv hensikt.

Torild Skard

Forsker og leder av Norsk Kvinnesaksforening

Mer fra Debatt