Debatt

Snakker med prinsesser

Religion

Filosof Ole-Kristian Krukhaug er opptatt av vitenskapens grenser i sitt svar til Even Gran 10. august, for å få fram en underliggende og etter hans syn feilaktig premiss: at «vitenskapen i prinsippet kan forske på alt det «virkelige», men at de fenomenene vitenskapen ikke kan forske på heller ikke er virkelige». Litt senere: «Når vi snakker om virkeligheten, må alle virkelige hendelser passe inn som representasjoner av spatiotemporale størrelser. Alle fenomener som måtte befinne seg utenfor dette «grunnrisset» av naturlige hendelser er naturlig nok upassende for naturvitenskapelige undersøkelser.»

Med «spatiotemporal størrelse» menes en størrelse som eksisterer i rom og tid. Krukhaug har rett i at de fenomenene som naturvitenskapen er opptatt av, eksisterer i rom og tid. Naturvitenskapens teorier, begreper og modeller er i sitt tekstlige og abstraherte vesen løsere knyttet til det som eksisterer i tid og rom, men naturvitenskap er også en materiell praksis, med instrumenter, fysiske modeller og arbeid i laboratorier hvor forskere hele tiden arbeider med fenomener i tid og rom.

Med fenomen må jeg forstå noe som er knyttet til erfaring. Mitt spørsmål er: når vi har tatt bort fenomener i tid og rom, hvilke fenomener «utenfor grunnrisset av naturlige hendelser» står vi tilbake med? Kunne Krukhaug gitt et eksempel på et slikt fenomen?

Krukhaug skiller ikke klart mellom «vitenskap» og «naturvitenskap» i sitt innlegg. Denne distinksjonen er viktig. For selvsagt er det viktige sider ved vår erfaringsverden som naturvitenskapen ikke har, eller ser, som sitt kunnskapsobjekt. I denne forstand har Krukhaug rett i at viktig innsikt ligger utenfor naturvitenskapen. Men uten å være i konflikt med den, og uten at gud kommer bedre ut av det. La meg konkretisere med et eksempel: kristendommen, og det helt essensielle fenomenet at Jesus står opp fra de døde. Her blir gud, gjennom sin sønn, en hendelse i tid og rom: På et sted, på et tidspunkt, står Jesus spatiotemporalt opp fra de døde.

Ut i fra det vi vet om verden gjennom naturvitenskapen, så skjer ikke dette. Det er umulig. Så kan Krukhaug si: Ja, men dette er et naturvitenskapelig svar, med sine forutsetninger og grenser. Ja visst, og det finnes andre svar: Historikere kan vise hvordan Jesus var del av en apokalyptisk tradisjon; messiaser var dusinvare i hans samtid. Straffen, korsfestelse, var vanlig for den forbrytelsen som han ble dømt for. Psykologer kan gi innsikt i hvordan mennesker som sørger over tapet av sin leder, som de hadde investert håp og tillit i, hevder at han lever videre. Sosiologer kan belyse hvordan oppfatninger som i utgangspunktet er fornuftsstridige kan tjene en funksjon for en gruppe mennesker. Litteraturvitere kan belyse hvordan kristendommen blir et tekstlig fenomen og får makt og prestisje gjennom institusjonalisering av noen privilegerte tekster. Alle disse svarene gjør at vi kan forstå kristendommens framvekst uten å ty til eklatante brudd på naturlovene. Og når disse har sagt sitt er det ikke noe igjen; ingenting til teologene som har stikk motsatt strategi: forutsette bruddet på naturlovene, og late som at den allmenne Jesus-forskningen ikke finnes.

Det er typisk at teister er opptatt av naturvitenskapens grenser. Gud finnes alltid utenfor disse grensene, av en eller annen grunn. En gang trodde man at planetene beveget seg fordi englene dyttet dem rundt. Etter Kepler og Newton ble de arbeidsledige. Nå henger de rundt og snakker med prinsesser i stedet.

Erik Knain

Realfagsdidaktiker

Mer fra Debatt