Religion
Sindre Bangstad (Morgenbladet 6. juli) tar opp tråden fra Runar Døvings påstander om essensialistiske fremstilling av muslimer i Trond Berg Eriksens utlegning av forholdet mellom de tre abrahamittiske religionene. Mens Døvings polariserende besvergelser umuliggjør enhver dialog, åpner Bangstads innvendinger for noen kommentarer.
Bangstad har rett i at islams ekspansjon også var knyttet til «fremveksten av regionale og transregionale handelsnettverk», men slike faktorer fikk neppe noen vesentlig betydning før fra 900-tallet, da den mest ekspansive fase allerede var avsluttet. Under Muhammeds lederskap (altså fra hans utvandring til Medina i 622 frem til hans død i 632), under de fire «rettledede» kalifene (632-661) og under Umayyade-kalifatet (661-750), var den muslimske ekspansjonen basert på deres overlegne militærmakt, selv om utkantene av det raknede romerske imperium ofte var lette og villige bytter. Umayyadenes vest-europeiske ekspansjon stoppet etter slaget ved Tours så tidlig som i 732, bare hundre år etter profetens død.
Også under første del av Abbaside-kalifatet (750-1258) var den sentrale kontrollen over hæren sterk nok til å opprettholde en militær ekspansjon. Men utviklingen av kunst, vitenskap og en skolert administrasjon fikk høyere prioritet enn territorielle utvidelser. Fra begynnelsen av 900-tallet begynte en svekket sentraladministrasjon i Baghdad gradvis å miste kontrollen over det enorme imperiet, og med mongolenes invasjon i 1258 var kalifat-perioden endelig avsluttet. I takt med abbaside-kalifatets svekkelse var den muslimske religionens paradoksalt vedvarende ekspansjon i økende grad blitt ivaretatt gjennom handelsvirksomhet og sufi-brødrenes reiseaktivitet. Men de mektigste av de etterfølgende sultanatene kunne likevel fortsette å være militært ekspansive, og ottomanenes andre forsøk på å invadere Wien mislyktes så sent som i 1683.
Bangstad fremholder Tyrkia, Bangladesh, Libanon, Palestina og Indonesia som land med demokratiske statsformer i moderne tid. Disse landene preges riktignok av forskjellige grader og typer av labilitet, og har mobilisert en rekke forsøk på å sikre folkevalgte lederes legitimitet og statskontroll, men det er vel knapt noen av dem som har lyktes i å skape stabile demokratier. I Tyrkia har den sekulære statsmakten vært overvåket av det militærdominerte sikkerhetsrådet, som har forestått regelmessig gjentatte militærkupp siden Atatürks død i 1938. Sekulære tyrkere er bekymret for konsekvensene av at denne kontrollen nå kan være i ferd med å gå tapt. Bangladesh har gjennomlevd en rekke politiske omveltninger siden frigjøringen fra Pakistan i 1971. Sentralmakten har vært folkevalgt siden 1991, men omfattende korrupsjon og politisk motivert vold har vanskeliggjort et stabilt statsstyre.
Det finnes gode grunner til å påstå at Libanons problemer med å stabilisere en demokratisk valgt regjering er knyttet til ytre lands innblanding (riktignok i samspill med en lang forhistorie av interne religiøse spenninger). Men så lenge den nåværende regjering har sittet i «husarrest» siste halvår og landet stadig vakler på kanten av en ny borgerkrig, må man fortsatt avvente etableringen av et stabilt demokrati. Palestinerne klarte å gjennomføre demokratisk valg under ekstreme belastninger med pågående krig og okkupasjon, og etterfølgende sviktende internasjonal støtte og etter hvert borgerkrig. Det vitner om vilje til å etablere et demokratisk styre, men omstendighetene tilsier at det vil ta tid før det valgte styret kan kontrollere sine landområder. Indonesia har hatt tre folkevalgte presidenter siden Suhartos over tredve år lange autoritære styre ble avviklet i 1998, men hæren har fortsatt en dominerende posisjon og tviholder på sine trettini obligatoriske seter i parlamentet. Til tross for et vedvarende militært innslag er kanskje øylandet med verdens største muslimske befolkning likevel det av Bangstads eksempler som er kommet nærmest et reelt fungerende demokrati.
Tord Østberg
Lege og cand.philol., idéhistorie