Olsson-skolen
Kulturseksjonen i Morgenbladet slår sprekker. Undertegnede håper at skribenten og opphavsmannen til sprekkdannelsen, Svein Egil Hatlevik, enten fortsetter med det han kan (å anmelde metalplater) eller tar til fornuften og kryper ut av et av de integritetshullene han selv står ansvarlig for, før den norske kvalitetsavisens flaggskip synker som følge av defekten.
Ropet fra fastlandet påminnelsen om at «kritikk ikke er kunst» ser ikke ut til å ha nådd frem til Hatlevik, der han svømmer (eller rettere sagt; kaver) rundt i ukjent farvann og drukner både seg selv og leserne i et sammensurium av uklarheter som flyter rundt på avissidene som et mislykket forsøk på å plagiere en Monet uten noen gang selv å ha sett vannet. Tro meg: Det er ikke bare Øyvind Erstad som blir jævlig frustrert av sånt.
I sitt tilsvar til Erstad i Morgenbladet 29. juni understreker Hatlevik også på sett og vis sin egen svakhet. Symptomatisk for sistnevntes anmeldergjerning avspises leseren med et knippe selvfølgeligheter, uten at Hatlevik kommer til poenget. Det er ikke annet enn beklagelig at han mangler vilje (og kanskje også; evne) til å oppfatte den bottom line som alle andre har festet seg ved i Erstads innlegg: Svein Egil Hatlevik er en dårlig musikkanmelder fordi vi høyst ufrivillig er blitt bedre kjent med Hatlevik selv enn med de platene han er ment å skulle omtale. Det kan virke som om anmelderen har sovnet til musikken på Freuds sofa.
Siden Hatlevik i forrige uke (tilsynelatende munter i tonen) valgte å fortelle oss om anmelderens subjektive tilnærming til musikken, om sine to (!) møter med Turboneger og til slutt; om gleden ved å frustrere (ja vel?) gir jeg ham med dette en sjanse nummer to til å imøtegå det som er den egentlige kritikken. Spørsmålene bør om ikke annet mane havaristen til en dose selvrefleksjon:
Tror Hatlevik at 103 ord om innrømmelsen av sin litt påklistrede jazzinteresse sier mer om utgivelsene av Helge Hurum og Svein Finnerud Trio på Plastic Strip (Morgenbladet 25. mai) enn noen fragmentariske antydninger om lydbildet direkte sitert fra omslaget?
I hvilken grad er sammenligningen av bandene Moha! og Ultralyd med henholdsvis oppkast og brødskive (Morgenbladet 8. juni) egnet til å frembringe noe annet enn pubertale latterkramper i Hatleviks egen vennekrets?
Når ble en dårlig kamuflert skrytehistorie fra Mono (Morgenbladet 15. juni) viktig for leserens forståelse av musikken på Turbonegers siste utgivelse?
Enten Hatlevik svarer eller ei, er det mitt håp at han heretter vil fortelle oss noe om musikken. Dikter kan han være på si.
Erik Martinius Klevmo
Student