Kritikk
I Morgenbladet 6. juli anmeldte Magnus Andersson den nye innspillingen av Bruckners fjerde symfoni med Simon Rattle og Berliner Philharmoniker (BPO). Dessverre vitner anmeldelsen langt mer om Anderssons anstrengte forhold til Bruckner enn at den fører leseren inn i komponistens musikk og redegjør for dens tolkning gjennom Rattle og BPO, noe jeg forventer av en seriøs cd-anmeldelse.
Etter min mening bør en kritiker møte et verk kompetent og så lite forutinntatt som mulig, slik at han eller hun i beste fall blir til en brobygger mellom verk og leser. Andersson tematiserer ikke bare sitt problematiske forhold til Bruckner, men lar seg også henrive til negative kommentarer («Bruckners svulstige dramatikk», «middelmådig musikk skrevet av en selvhøytidelig komponist»). Når kritikeren fordømmer komponisten og hans musikk på denne generelle måten, gir det leseren lite anledning til å danne seg en egen oppfatning av cd-en.
Når Andersson anklager Bruckner-rytmen (som for øvrig finnes i langt flere av Bruckners verk) for å være for enkel, overser han at musikk kan være kompleks på mange måter. I Bruckners tilfelle tjener rytmen etter min mening til å gi musikken energi, og Bruckners kontrapunktikk kan ikke karakteriseres som enkel.
Som leser kan jeg gjerne være uenig med kritikeren hvis teksten hans er bra, dvs. at kritikeren beskriver verket grundig og nyansert for å fortolke og bedømme observasjonene etterpå. Men i denne anmeldelsen trekker Andersson frem kun ett musikalsk parameter, rytmen, og dets tolkning og virkning og dette på en måte som virker overfladisk. («Men under Rattles ledelse kjøper jeg rytmen. Jeg vet ikke hvorfor.») Derfor oppfyller teksten håndverksmessig ikke kravene jeg har til en anmeldelse i denne avisen. Kjære Morgenbladet, jeg for min del hadde heller ventet en uke til for å lese en virkelig velskrevet tekst om den nye Rattle/BPO-platen enn en meningsløs anmeldelse som denne.
Claudia Bätcke
MA i nordisk litteratur