Debatt

Vi som elsker det liberale

Liberalisme

Noe som virkelig forener venstresiden og høyresiden i norsk politikk er deres schizofrene forhold til det å være liberal. I det ene øyeblikket bruker de begrepet liberal om himmelen, i det andre om helvete.

Nestleder i SV, Audun Lysbakken, skrev i Dagbladet 13. juli 2005 at «venstresiden står aleine på den liberale siden». Lysbakken tok vel hardt i, men han og hans kampfeller skal ha ros for at de ofte strekker seg mot det liberale i viktige verdispørsmål. Når tema er homoadopsjon og asylpolitikk er liberal et honnørord på venstresiden. Det er gledelig.

Schizofrenien melder seg når venstresiden skal diskutere internasjonal politikk og økonomi. Da gjøres det liberale til en hovedfiende, ikke minst verbalt. Nyliberalisme er venstresidens favorittbetegnelse på alt det de ikke liker ute i den store verden. Når ting er vondt og vanskelig er det nyliberalismen sin skyld, alternativt økonomisk liberalisering. Lengst i kampen mot den liberale økonomien går SV, som i sitt program skriver at «markedsliberalismen undergraver fremtiden for norsk næringsliv» (og det i en tid da de fleste er enig om at det aldri har gått bedre med næringslivet enn akkurat nå). Lysbakken har i forlengelsen av dette like godt foreslått å fjerne hele Oslo Børs, og markerer med det sterk avstand til den samme liberale siden som han tidligere krevde enerett til.

Partiene lengst til høyre i norsk politikk er tilhengere av markedsøkonomi og har ingen problemer med begreper som økonomisk liberalisering eller økonomisk liberalisme. Snarere tvert imot. Både Høyre og Frp er tilsynelatende stolte av å fremstille seg selv som liberale eller liberalister når det kommer til økonomi.

Problemet for høyresiden melder seg når tema ikke lenger er penger, men mennesker. Da går begrepet liberal fra å være noe positivt til å bli veldig negativt. Frp bruker for eksempel konsekvent ordene «for liberal» når de skal beskrive hvor ille norsk innvandringspolitikk er. Senest 23. mai i år, i kjølvannet av Overhalla-drapene, reagerte Siv Jensen overfor VG Nett på den «alt for liberale» norske innvandringspolitikken. Også Høyre gjør det liberale til noe negativt når tema ikke lenger er penger. På årets landsmøte gjorde partiet nulltoleranse mot narkotika til hovedsak foran høstens lokalvalg, og har gjort det klinkende klart at Høyre står for det stikk motsatte av en liberal narkotikapolitikk.

Partiene på høyre- og venstresiden har et like trofast forhold til det å være liberal som en full sjømann har til sin kone. Ordet liberal er noe de smykker seg med den ene dagen og forbanner den neste.

Liberalere står for et liberale hele tiden, uavhengig av hvilken vei vinden blåser eller hvilken dag det er i uken. Liberalere står for en liberal familiepolitikk, fordi det ikke er staten sin oppgave å bestemme hvordan enkeltmennesket organiserer livene sine. Liberalere står for en liberal næringspolitikk, fordi de tror på det skapende mennesket. Liberalere står for en liberal narkotikapolitikk, fordi de mener narkomane har like mye krav på respekt og verdighet som andre mennesker. Liberalere står for en liberal innvandringspolitikk, fordi de mener bevegelsesfrihet er en grunnleggende menneskerett. Liberalere søker kort sagt liberale svar på samtlige politikkområder.

Filosof Lars Fr. H. Svendsen har rett når han til Morgenbladet sier at det i dag står dårligere til med det liberale enn på en god stund. Det er nok å nevne personvern, ytringsfrihet, asylpolitikk og statskirke. Forklaringen på det er at konkurransen om å være det liberale alternativet er langt fra like hard i virkeligheten som i avisspaltene. Det er faktisk bare ett parti som har et konsekvent positivt forhold til «det liberale», enten det er snakk om økonomi eller homopolitikk. Det partiet heter Venstre.

Lars-Henrik Michelsen, leder av Unge Venstre

Jonas Stein Eilertsen, sentralstyremedlem i Unge Venstre

Mer fra Debatt