Religion
Guro Skårdal skriver i Morgenbladet 1. juni at kravet til intellektuell redelighet ikke kan overføres til den religiøse diskursen. Hun kritiserer mitt innlegg fra uken før, og råder meg til å lese Ludwig Wittgenstein som sier at det som kjennetegner religiøs tro er at den unndrar seg vitenskapelig etterprøving. Hvorfor det? Hvorfor skal religionen være uangripelig for rasjonell kritikk? Er ikke religion et forsøk på beskrive virkeligheten? Er ikke Gud «sann»? Har han ikke skapt verden i virkeligheten? Hvis de religiøse ikke mener dette handler om virkeligheten, omhandler jo religionen bare en oppdiktet liksomverden på utsiden av den vi kjenner gjennom vitenskapen. Hvorfor skulle da verdens religiøse mennesker bry seg? Hva er vitsen med å be til en romanfigur?
Naturligvis er det ikke slik. Religiøse mennesker mener selvsagt at deres tro handler om «virkeligheten». Gud er virkelig og sann. Han har skapt verden. Jesus har frelst oss. Religionen må derfor, som alle andre forsøk på å beskrive virkeligheten, finne seg i rasjonell og kritisk etterprøving.
Den vanlige oppdelingen av religion og vitenskap i «to ulike sfærer» framstår først og fremst som en unnamanøver for å berge religiøse dogmer unna en empirisk virkelighet som ikke gir dem noen slags form for støtte. Hvor mange vil holde fast på disse «to sfærene» hvis vitenskapen plutselig finner bevis for at Gud eksisterer? Hva vil Guro Skårdal si hvis Gud plutselig åpenbarer seg og det blir ugjendrivelig bevist at de kristne har hatt rett hele tiden? Vil hun mene at dette er irrelevant fordi «religion og vitenskap tilhører to ulike sfærer»? Det tviler jeg på.
Even Gran, journalist, Fritanke.no