Det er ikke spesielt vanskelig å se forskjellen på de to hovedretningene i liberalismen – den liberale og den liberalistiske - hvis man vil. Den første er tydelig representert gjennom de partiene som kaller seg liberale eller sosialliberale – Venstre i Norge, Folkpartiet i Sverige, Lib-Dems i England, osv.
Mens denne retningen ligger i sentrum på høyre-venstre-skalaen og bruker stat og kommuner til aktiv politikk for å gjøre friheten mest mulig reell for alle, ligger den liberalistiske retningen på ytre høyre fløy, og har minimalstat og lavest mulig skatter som hovedlinje. Derfor er det helt logisk at Fremskrittspartiet kaller seg et liberalistisk parti, og har som formål “sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”.
Jeg vil påstå at de som ikke klarer å skille liberal og liberalistisk som svært ulike politiske retninger, enten er kunnskapsløse eller har taktisk interesse av å blande kortene. Hvem har så interesse av det? Det har både de røde og de blå, som begge ønsker at den politiske kampen skal være en tofrontskrig. Alt annet er bare til bry. Derfor har vi for eksempel det snodige faktum at ordet liberal som er amerikanske republikaneres fremste skjellsord i varianten “nyliberal” hos norske sosialister blir betegnelse på Ronald Reagans politikk.
Den blå siden har samme taktiske interesse av å farge liberal-begrepet blått og dermed oppheve skillet mellom liberal og liberalist. Prosjektleder Lars Fr. H. Svendsen i Civita bruker en hel Aftenposten-kronikk (9. mai) på “å klusse til” begrepene, slik Morgenbladet korrekt påpeker på lederplass i nummer 19. Det er helt rett at disse begrepene ikke er spesielt kaotiske. Jeg tror, i likhet med Morgenbladet, at Svendsen ikke er kunnskapsløs.
Også på den sosialistiske siden er det mange som vil ta opp i seg de liberale verdiene om frihet, maktspredning, rettsstat og toleranse. Det er bra, men der Civita vil knytte all liberalisme til den økonomiske, vil SV skille all økonomisk politikk fra det liberale. Så enkelt er det jo heller ikke.
Det liberale er et humanistisk prosjekt for alle menneskers frihet og personlige vekst, og vi gjør gjerne inngrep i det økonomiske liv når det er nødvendig for formålet. Men menneskelig frihet må også handle om en økonomisk frihet – til å skape noe, være sin egen sjef, til å selge sine varer og tjenester i et marked, til å tjene på egen innsats. Både ut fra prinsipper og historisk erfaring vil derfor liberale være for en markedsøkonomi, som sørger for rettferdige spilleregler, desentraliserte beslutninger, samsvar mellom frihet og ansvar, og som gir grunnlaget for den velferden som øker frihet og muligheter for flest mulig.
Det er IKKE det samme som markedsliberalisme og kreftenes frie spill. Tvert imot krever en virksom markedsøkonomi strenge regler, kontroll og motmakt. Her er venstresidens stor "kluss": "Marked" som unyansert skjellsord bør være neste begrep som settes under kritisk debatt. Liberal sosialisme er like problematisk som å blande liberal og liberalist.
Atle Hagtun
Liberaler og venstremann