Teaterpris
Det er gledelig at Morgenbladet har fått Henning Gärtner til å dekke utdelingen av årets europeiske teaterpris i Thessaloniki. Det er også bra at Henning Gärtner drister seg til å sette et kritisk søkelys på hele arrangementet, til tross for at han, som den gode norske moralist han er, tolker arrangørenes europeiske gjestfrihet som fordekte bestikkelsesforsøk: "The European Theatre Award har innlosjert oss på hoteller langs Thermaikosbukten og gitt oss et festivalprogram tettpakket av forestillinger og lunsjer, cocktails og intervjuer ved scenekanten. Hvordan kan vi annet enn å skrive hjem at vi har hatt det fint?"
Henning Gärtner har rett i at “paneldebattene er fullstendig temperamentsløse preget av reklamespråk og panegyrisk hyllest”. Skal festivalen beholde faglig tyngde, bør noe skje på dette området, og de samarbeidende institusjonene, der Norge også har medlemmer, bør snarest ta saken opp med Teaterprisens ansvarlige.
Men på enkelte punkter er Henning Gärtners festivalkritikk for subjektiv. Han beklager at juryene gjennom årene har valgt “kanoniserte og ukontroversielle” prisvinnere, men ser bort fra at hovedprisens formål er å hedre personligheter eller teatre for deres bidrag “til å skape kulturelle begivenheter som har vært avgjørende for mellommenneskelig forståelse og kunnskapsutvikling”. Helt fra starten av har prisen gått til etablerte og anerkjente kunstnere som Ariane Mnouchkine, Giorgio Strehler, Peter Brook, Heiner Müller, Pina Bausch og Lev Dodin.
Men allerede to år etter at prisen ble etablert, innstiftet man en tilleggspris New Theatrical Realities som nettopp gis til unge stemmer som kan, og vil, fornyelse. Denne prisen finner Gärtner fullstendig uinteressant han nevner den ikke, og skriver heller ikke at den i år ble delt mellom serbiske Biljana Srbljanovic og Alvis Hermanis fra Latvia. Tidligere er blant andre Jan Fabre, Calixto Bieito, TG Stan, Sasha Waltz og Frank Kastorf blitt nominert, mens Eimuntas Nekrosius, Christoph Marthaler, Royal Court, Societas Raffaello Sanzo, Thomas Ostermeier, Oskaras Korsunovas og Heiner Goebbels har fått prisen.
Henning Gärtner nøler ikke med selvsikkert å slå fast at, bortsett fra Zadeks Peer Gynt, var "alle forestillingene middelmådige". En sterk påstand når det under festivalen totalt bare ble vist fire forestillinger, og Henning Gärtner ankom Thessaloniki for sent for den første, og mislikte de to øvrige så sterkt at han gikk i pausen. En mindre fordomsfull anmelder må få påpeke at den politiske dramatikken til Biljana Srbljanovic har hatt stor betydning for mennesker fra mer totalitære samfunn enn Henning Gärtners Norge, og at begge Alvis Hermanis' forestillinger, Long Life fra Riga Nye teater og Fathers fra Schauspielhaus Zürich, overbeviste om et spennende og annerledes syn på det teatrale. Henning Gärtner har naturligvis rett til å mislike disse oppsetningene. Men det er arrogant å avvise dem som "middelmådige".
IdaLou Larsen
Teaterkritiker