Kommunale tjenester
Kristin Clemet hevder i Morgenbladet 4. mai at bevisbyrden må snus i forhold til privatisering av kommunal tjenesteproduksjonen – de rødgrønne må bevise at privat tjenesteproduksjon er dårligere enn kommunal. I denne saken er jeg glad for at vi har en rødgrønn regjering og at Clemet og hennes likesinnede er ute av varmen. Særlig når det gjelder eldreomsorg er det min mening at både Høyre og Fremskrittspartiet – de to største privatiseringsforskjemperne – er skikkelig på bærtur.
Privatisering av eldreomsorg forutsetter at en har en gruppe som aktivt kan være forbrukere av tjenestene. I det virkelige liv er det ikke slik de fleste som i dag får tilbud om omsorg får den først når evnen til egenomsorg er blitt så svak at en ikke lenger makter å være forbruker. Det vil ikke være annerledes i morgen heller. Etter hvert som gjennomsnittsalderen i samfunnet stiger og færre skal betale for tjenestene til hjelpeløse, gamle syke, er det ingen grunn til å tro at friskere mennesker enn de vi har i dag vil få tilbud om omsorg.
De fleste gamle som kommer et avhengighetsforhold til eldreomsorgen vil ikke være “kunder” eller “forbrukere”: De vil bli tatt vare på! De ønsker at noen går inn og sier “jeg har ansvaret for deg, du trenger ikke bekymre deg”. Det offentlige er bedre til å formidle en slik beskjed enn en privat tilbyder fordi det offentlige ikke har en agenda som heter “tjene penger”. Det offentlige representerer en tjeneste som har som formål å ta over ansvaret for den delen av livet som den enkelte selv ikke mestrer. Det gir den enkelte større trygghet.
Kristin Clemet sier i sin artikkel “Retten til å velge omfatter nemlig også retten til å velge ett dårligere tilbud, eller om nødvendig velge om igjen”. Dette er høyresidens utopi i forhold til eldreomsorgen den er et falsum fordi den fordrer at den enkelte har kraft til å evaluere den tjenesten en blir tilbudt, og nettopp å velge om igjen hvis tilbudet ikke står til forventningene. En terminal kreftpasient på 84 kan i regelen ingen av delene. En orker ikke gå til en klageinstans en orker ikke finne nytt sykehjem en dør før ett nytt tilbud blir etablert.
Eksempler fra eldreomsorgen i den konservative bastionen Bærum viser også at det offentlige ikke nødvendigvis er i stand til å etablere de kontrollinstansene som må til for at en privat tilbyder i alle tilfeller overholder sin del av forpliktelsene og det må de det ligger en innebygget konflikt i det å skulle tjene penger på omsorg.
De som har penger kan velge. Det kan godt etableres private tjenester for dem som vil betale selv helt selv. Men det offentlige trenger ikke bekymre seg for å legge penger i disse tjenestene. En fragmentering av det offentlige tilbudet betyr en forringelse for dem som ikke kan betale helt selv. Bevisbyrden for at det er annerledes ligger nettopp på dem som ønsker en endring så langt har de ikke levert.
Dag Brænd
Sivilingeniør