WTO
Forhandlingene i WTOs Doha-runde skulle etter planen være ferdige i 2003, og så i 2005, men ennå har ikke en ny WTO-avtale sett dagens lys. Bush-administrasjonens forhandlingsmandat løper ut 30. juni, men den egentlige fristen gikk ut allerede 30. mars. Grunnen er at administrasjonen må varsle kongressen om hvilke ferdigforhandlede avtaler de har til hensikt å undertegne minst 90 dager før mandatet formelt løper ut. Dersom Bush ikke får innvilget et nytt forhandlingsmandat fra den demokratdominerte Kongressen, må verden sannsynligvis vente på en ny president i USA, og det blir trolig ikke en ny WTOavtale innen 2009.
Jonas Gahr Støre sa på Stortinget før jul at det er uheldig både for Norge og utviklingsland at forhandlingene om en ny WTO-avtale ikke lykkes. Hva som er heldig eller uheldig, kommer derimot ikke an på hvorvidt man kommer frem til en enighet eller ei, men hva den eventuelle avtalen skal inneholde. Hva som betegnes som en god eller dårlig avtale, vil avhenge av hvilke interesser en vurderer avtalen i forhold til. En avtale som reduserer mulighetene for å beskytte egen matproduksjon, vil være til skade for både Norge og de fleste utviklingslandene, men ikke for de store eksportørene av landbruksvarer. En avtale som drastisk reduserer toll på industrivarer vil ramme utviklingsland, men ikke bety noe særlig for Norge.
Handelskampanjen mener derfor det viktigste er å få i stand en avtale til fordel for utviklingsland. En avtale som ikke gir tilstrekkelig mulighet og politisk handlingsrom til utvikling i fattige land, er helt uakseptabel. Forhandlingene i den såkalte utviklingsrunden har vist seg å være alt annet enn utviklingsvennlig. Nok en gang har WTO-forhandlingene vist seg å være enda en arena der rike land presser frem sine egne offensive interesser. Dersom forhandlingene skal ende opp med en utviklingsvennlig avtale må det radikale endringer til. En ny WTO-avtale må både inneholde tilstrekkelig fleksibilitet for utviklingslandene til å bygge egen industri og gode beskyttelsesmekanismer som ivaretar livsgrunnlaget og matvaresikkerheten i fattige land. En ny avtale kan heller ikke inneholde offensive krav til liberalisering av tjenestesektorer, som blant annet vil ramme utdannings- og helsesektorer i fattige land. Samtidig må fattiges lands krav om reell innflytelse i WTO innfris.
En avtale som ikke oppfyller disse kravene, vil være en katastrofe for utviklingslandene, og er derfor helt uakseptabelt. Samtidig som utvikling blir tilsidesatt i forhandlingene, ser vi at rike land bruker treghet i forhandlingene som pressmiddel ovenfor fattige land. Både generalsekretæren i WTO, Pascal Lamy, og WTOs mektigste land bruker tidsfrister og trusler om sammenbrudd for å få fattige land til å akseptere enda flere av kravene deres. Verdens fattigste land kan ikke betale for at forhandlingene går tregt. Vi i Handelskampanjen krever derfor at regjeringen tar aktiv avstand fra det nye presset mot fattige land og ikke ofrer utvikling fremfor en ny WTO-avtale. Det viktigste spørsmålet er ikke hvorvidt en ny WTO-avtale kommer i havn eller ikke, men hvor vidt den eventuelle avtalen tjener verdens fattigste.
Ingvild S. Reymert
Koordinator for Handelskampanjen