Høflighet
Jon Elster hevder i Aftenposten at problemet er at det er for mye høflighet i norske universiteter, Nicolay B. Johansen skriver derimot i Morgenbladet at problemet er at det er for lite. Paradoksalt nok kan de begge ha rett. Vi trenger flere som tør å si hva de tenker om andres forskning, samtidig som vi må ha kontrakter for hvordan slik kritisk kommunikasjon skal fungere.
Elster mener at den store “høfligheten” som nå praktiseres ved universitetene, hindrer at alle sider ved en sak kommer frem. For forskere som skal leve av å produsere og gjenfortelle “sannhet”, er dette meget alvorlig. Han har derfor rett i sin advarsel hvis han med høflighet mener at man lar være å si ting til andre forskere og ledere, som kanskje kan irritere disse. Alle gjør vi vel dette noen ganger, men vi setter likevel graden av forsiktighet balansepunktet nokså ulikt.
Vår forsiktighet kan imidlertid skyldes flere faktorer – alt fra hensynet til egen eller egen gruppes vinning, via feighet til reell medmenneskelig omsorg – og beror således både på personlighetstrekk og på den kultur vi er blitt sosialisert inn i. "Høfligheten" trenger med andre ord ikke bare å skyldes at en slags "høflighetsnorm" har klart å slå rot i det norske akademia, slik Elster hevder.
Johansen tar tak i samme problem som Elster, men mener at det tvert om er mangelen på “høflighet” som gjør at akademikere ikke tør å uttale seg mot andre. Johansen fremmer derfor et forslag til et regelsett som forteller hva han mener “høflighet” bør gå ut på. Her er han etter min mening på riktig vei, men han unnlater å nevne et bemerkelsesverdig faktum: Når man setter i gang folk som er genuint interessert i å finne veier fremover, til å lage egne “høflighetsregler” eller “kommunikasjonskontrakter”, kommer disse frem til innhold som ofte stemmer overens med ekte dialog.
De erfaringer man har med deltagende aksjonsmetoder ute i samfunnet, og i samarbeidsprosjekter mellom universitet og samfunn, tilsier nettopp dette. For eksempel har NTNU etter et visst press fra næringslivet lenge sett fordelen med reflektert bruk av samarbeidsprosesser. De har derfor innført kurset “Eksperter i team”, og gir nye studenter en liten vekker i starten av studieløpet med det som heter “Arbeid i team”. Dette viser vel at det finnes en grunnleggende “common ground” for dialog på universitetet hvis man bare ser godt nok etter?
For å oppnå bærekraftige samarbeidskulturer i universitetet kreves basal etikk. Diskurser basert på disputt har sjelden etiske hensyn for øye, men dreier seg som oftest om kritikk for egen vinnings skyld. En dialog er både berettiget a priori, og gir oftest også de beste konkrete resultater. En god dialog krever at man legger frem egne syn og egen informasjon på en måte som ikke hindrer de andre i å gjøre det samme. Dette er hva Johansen ønsker å oppnå med sine "høflighetsregler". Men da må man også kunne takle enkeltes "sabotasje" mot reglene. En viktig kvalitetssikring av dialoger og kommunikasjonsprosesser ved universitetene, blir dermed opplæring og praksis under dyktige tilretteleggere med gode ferdigheter i deltagende aksjonsmetoder.
Ja, akademikere må bli bedre til å si fra hva de mener om andres vitenskapelige virksomhet, samtidig som professorer og andre høyere ansatte bør blir bedre på å åpne for dialoger av denne typen. Men for å få til dette bør akademikerne lage sine egne “høflighetskontrakter”, og lære seg metoder for samarbeidsprosesser der alles synspunkter respekteres.
Truls W. Gedde-Dahl
Leder av Fondet for Lokale helseforsøk