Gjennomstrømning
Studiedirektør ved Universitetet i Oslo, Monica Bakken, vurderer å gå inn for at studenter som bruker lenger enn normert tid ikke skal få karakter på oppgaven sin, men bare bestått/ikke bestått (Morgenbladet 20. april), dette som "en motivasjon for studentene til å bli ferdig fortere". Forslaget dreier seg ikke om å motivere studentene, men om å skremme dem. Hvem tør å gå ut i arbeidsmarkedet med et andrerangs vitnemål?
At den lave gjennomstrømningen kanskje ikke ene og alene er studentenes skyld, ser ikke ut til å ha streifet verken Bakken eller tidligere studiedekan ved det humanistiske fakultetet, Tor Egil Førland, som får lov til å dele sin analyse av UiO-studenten med Morgenbladets lesere. Førland kan for eksempel fortelle oss at en grunn til at mange studenter bruker lengre tid på studiene er at de “velger å ta seg ekstrajobb for å heve sin egen levestandard”. Ifølge Finansdepartementet regnes enslige personer som lever for 77 000 kroner eller mindre i året som fattige. Med to semester studielån og stipend har en student i dag en årsinntekt på 82 900 kr. Er det i Førlands øyne virkelig så ille å ikke ville tilbringe studietiden i fattigdom at man burde straffes for det?
Videre kan Førland fortelle at det er “en kultur for at noen studenter utsetter innleveringen av oppgaven for å oppnå bedre karakterer”. I motsetning til hva Førland synes å tro leverer de aller fleste når de mener oppgaven er ferdig. At det sjelden skjer på normert tid har en mer kompleks årsaksforklaring enn det Førland og Bakken forutsetter.
I hvilken grad legger de ulike instituttene og fakultetene opp til at man skal være klar til å begynne arbeidet med masteroppgaven etter de første to semestrene? Hvor store forskjeller er det mellom instituttene når det gjelder krav til lengde? Får studenten mulighet til å skrive masteroppgaven innenfor et pågående forskningsprosjekt? Får studenten tildelt problemstilling og veileder eller må hun finne frem til dette selv? I hvilken grad følges masterstudenten opp med seminarer o.l. der man kan fremlegge og diskutere deler av oppgaven? Alle disse eksemplene refererer til reelle forskjeller i hvordan instituttene og fakultetene legger opp masterstudiet og har selvsagt stor innflytelse på hvorvidt studentene leverer på såkalt normert tid eller ikke. En ordning som ikke på noen måte tar hensyn til de grunnleggende forskjellene mellom de ulike fagene er både urimelig og urealistisk.
Til slutt bør det også påpekes at de aller fleste masterstudenter faktisk er genuint interessert i faget de studerer og har en forestilling om at masterstudiet handler om noe mer enn å bare skrive et visst antall sider på en viss tid. Denne forestillingen er i tråd med det man får høre offisielt fra universitetet (samt lærerkrefter og potensielle arbeidsgivere): En student som har sittet fem år med nesen i en bok er lite verdt! Den foreslåtte ordningen viser (nok en gang) at universitetsledelsen og Kvalitetsreformen er i uttakt med de akademiske idealene, som de påstår også er deres egne. Med en gang det etterlyste engasjementet (og det finnes, i motsetning til hva for eksempel Førland hevder) ikke passer inn i gjennomstrømningstabellene til Bakken & co., er det "katastrofe". Universitetsledelsen kan grave opp all statistikk de makter som begrunnelse, men det forandrer ikke det faktum at den foreslåtte ordningen bunner i en tankegang der man har sluttet å studere og begynt å "produsere studiepoeng".
Ellinor Dalbye og Olaf Haagensen
Masterstudenter