Debatt

Verk, situasjon, konsept

Kunstkritikk

Erlend Hammers svar på mitt innlegg om det jeg tillot meg å kalle Olsson-skolen i norsk kunstkritikk, skiller mellom to innfallsvinkler: For det første nevner Hammer en kritikk som er "verksbeskrivende og evaluerende", basert på et kunstsyn som begrenser seg til "forholdet mellom Kunstner og Verk, og forholdet mellom Verk og betrakter". Som alternativ til denne konvensjonelle posisjon fremholder Hammer en mangfoldig kritikk som "gir oppmerksomhet til ulike elementer av den situasjonen der kunsten finner sted", og slik evner å reflektere "de forhold kunstpublikumet faktisk har til kunsten".

Hammers skille gjør at jeg tenker at vi er uenige på et vesentlig punkt. Stikkordet her er “situasjonen der kunsten finner sted”, med “ulike elementer”. Min holdning er at oppmerksomhet om situasjonen er relevant, interessant og til og med nødvendig i kritikken i den grad det dreier seg om en respons på og dermed en tematisering av, kunsten selv. Jeg vil mene at all god kritikk plasserer seg et sted på skalaen mellom verkbeskrivelse og situasjons- eller virkningsfremstilling, eller snarere: får disse to til å gå i hop på en måte som gjør at vi kan si at kunsten får betydning, blir til en reell refleksjon.

Hvis det viser seg at Hammer og jeg er uenige når det gjelder grensegangen mellom situasjon som kunstnerisk refleksjonsrom og situasjon som utenomsnakk, kan det hende at det bunner i en prinsipiell uoverensstemmelse om følgende spørsmål: I hvilken grad er det mulig å distansere seg fra en verkorientert kritikk og fremdeles være kritikk? Dette angår mitt opprinnelige innlegg “Opprør som mainstream”. Der hevdet jeg at den selvbiografiserende tendens i norsk kunstkritikk – en tendens de fleste later til å være enige om eksistensen av – ikke er den fornyelse av kritikksjangeren den gir seg ut for, og at den frister redaktørleddet over evne innenfor den svake tradisjon for verbal omgang med billedkunst vi har i Norge.

Jeg mener at den kritikken som har noe å si nødvendigvis beholder en sterk forbindelse til oppfatningen av kunstverket som et bestemt, vektig noe, en relativt autonom størrelse som selv taler og setter premisser. Denne oppfatningen innebærer ikke en autoritær fetisjering av Kunsten, slik et vanlig omkved påstår. Ei heller begrenser den kunst til noe man “alltid bruker på den samme måten”, som Hammer sier. Tvert imot dreier det seg ikke om noen bruk, men om at noe åpnes, settes i gang. Det er nettopp dette som gjør kritikk til noe annet enn kulturkommentar eller for eksempel sosialvitenskapelig orientert kåsering.

For kritikken har skillet mellom det empiriske subjekt (Per Hansen) og det estetiske subjekt (den dagsorden som oppstår i omgangen mellom Per Hansen og kunstverket) fremdeles vesentlig betydning. Jeg hevder selvfølgelig ikke at man ikke kan nevne og bruke anmelderens individ i teksten. Mine betenkeligheter angående den selvbiografiserende kritikken gjelder punktet der betoning av situasjon eller person slår over og blir en invariabel, det som det hele handler om. Det individuelle, jeg'et, er en størrelse med dominante egenskaper i dagens media. Dermed kan for eksempel et friskt ønske om å fornye kritikken ende opp som flat manér, men holdes gående av den fredning som "annerledeshet" og overfladisk nyhetsverdi gir.

Når den selvbiografiserende skrivemåten kan agere med såpass stor nimbus i den lille norske kunstoffentligheten i dag, tror jeg også det henger sammen med en forestilling om at kritikken blir noe i retning av konseptuell, en slags kunst selv. Dette er knapt mer enn en dagdrøm, en kriblende følelse av avantgarde som faktisk kan svekke kritisk tenkning. Hvem tør risikere å stå tre år senere og ha vært "tante" eller reaksjonær spissborger? Her virker det tryggere, om man nå er skribent, leser eller redaktør, å hvile i forestillingen om å være med på performativ iscenesettelse, automatisk betydningsfull gjennom synlig annerledeshet. Men etter min mening blir atmosfæren av overskridelse ikke innfridd. Snarere blir resultatet en svak verbalkultur om billedkunst.

Jørgen Lund

Mer fra Debatt