Kunstkritikk
Vi kaller det stråmannsargumentasjon når motstandere tillegges meninger og motiver de ikke har. Etter å ha lest hva jeg har skrevet om Bergen Kunsthall og Hordaland Kunstsenter, hevder kunsthistoriker Jørgen Lund at jeg, sammen med Erlend Hammer, tilhører en slags opprørsgruppe. Lund angriper form, ikke innhold, med merkelappen "Olsson-skole", og hevder at ambisjonen er å overta kunstkritikkfeltet.
For ordens skyld nevner Lund at han er styremedlem ved Bergen Kunsthall. Like relevant er det at Lund og Hammer er ansatt ved samme institutt og har kollegiale sammenstøt om kunstkritikk der. Finnes det noen “skole”, eksisterer den i relasjonen mellom stipendiaten og universitetslektoren.
Jeg har verken opprørstrang eller ambisjoner om å overta. Jeg er først og fremst interessert i å delta. Nylig var jeg møteleder på Ny Musikk Bergens møte om musikkritikk. Der deltok Magnus Andersson (Morgenbladet), Peter Larsen (Bergens Tidene) og Hammer, som har skrevet i tidsskriftet Parergon.
Et av Andersons poenger var at kritikeren skal gjøre rede for sitt utgangspunkt. Larsen la vekt på at det er forskjell på å skrive for fagtidsskrift, et “menighetsblad” som Morgenbladet og de allment orienterte aviser. Hammer formulerte ulike kritikerstrategier og trakk frem “the village idot” som et alternativ.
Bare her ligger det tre diskusjoner: Jeg er enig med Anderson, og jeg diskuterer gjerne hvordan vi kontekstualiserer synspunkter. Jeg henter i liten grad mine referanser fra det private, men snakker fra det kulturelle og politiske. Dermed er jeg av og til personlig. Det mener jeg er legitimt, og det trenger ikke gjøre meg til en konservativ karismatiker.
I Larsens poeng ligger erkjennelsen av at ulike medier har ulike kommunikasjonstradisjoner. Når Lund karakteriserer min tekst som en “blogg”, er det åpenbart ment som en nedvurdering. Det tar jeg med ro. At nye medie- og kulturuttrykk nedvurderes er ingen nyhet. Lund nærmer seg mediepanikkens språk, og for meg ser han ut til å mene at kunst ikke tåler snakk eller raske kommentarer i et nettforum.
Hammers landsbytosk reiser spørsmålet om en slik kritiker blir som barnet i HC Andersens eventyr, eller om kritikeren blir en dum antropolog som hevder at keiseren er naken fordi han ikke har forstått kleskoden. Her er det mye å ta tak i.
En stråmann betraktes som en avledningsmanøver for å kunne “ta” motstanderen. Jeg tror Lund har gode hensikter. Men når Lund velger å fraskrive meg, som redaksjonsmedlem, en forståelse for, erfaring med, og respekt for hva kunstkritikk er og kan være, ber jeg han gjøre bedre rede for sitt syn. Det holder ikke å konstruere “Olsson-skole” slik han gjør i debattinnlegget eller å karakterisere kunstkritikk.no som “mørksinnet, demonstrativ annerledeshet”, slik han gjør i artikkelen “Krisens muligheter” i Kunstjournalen B-Post. En karakteristikk er i seg selv intet bevis.
Grethe Melby