Stamceller
Internasjonalt har det i flere år foregått en omfattende forskning og klinisk utprøving av stamceller fra blant annet aborterte fostre og embryoer. Hensikten er å utvikle en medisinsk terapi som på sikt gir gode muligheter til å helbrede alvorlige og dødbringende lidelser.
Selv om det i all forskning foreligger både usikkerhets- og risikomomenter, vil et lovmessig nei til utviklingen av behandlingsmuligheter som kan bedre menneskers helse og livskvalitet, være et tilbakeskritt for norsk forskning.
Det er full frihet knyttet til denne forskning og kliniske utprøving, og det er derfor ikke tale om et sorteringssamfunn, der stat og myndigheter på eugenisk og humangenetisk grunnlag planlegger en utsortering av uønskede individer, som vi har en rekke groteske historiske eksempler på fra det 20. århundre.
Når derfor Kristelig Folkeparti og likesinnede taler om et sorteringssamfunn, er det en manipulerende ideologisering av debatten, som om kampen står mellom et humant og inhumant samfunn, som nedvurderer menneskeverdet. En ny bioteknologilov vil kunne innebære at det på frivillig grunnlag åpnes muligheter for å hjelpe sykdomsrammede mennesker til et bedre liv, uten at dermed de etiske problemer som mange opplever ved en slik lov, overses eller neglisjeres.
Rettslige kontrollmekanismer, administrativ overvåkning og ikke minst medisinsk veiledning/rådgivning vil være nødvendige tiltak for å forhindre eksperimentelle misbruk, eller en produksjon som utnyttes på det kommersielle marked.
Vi kan tenke på hvilke konsekvenser det vil få hvis det skapes usikre eller falske forhåpninger til en kostbar behandling, som de færreste har råd til å innfri. I USA venter millioner av syke med blant annet hjertelidelser, kreft, alzheimer, benskjørhet og parkinson på helbredelse.
I en stat der de økonomiske gevinster spiller en stor rolle for markedskreftene, men også på den politiske arena.
Det er selvfølgelig helt avgjørende hos oss, at det ikke er den farmasøytiske industri eller private kapitalinteresser, men staten som kontrollerer denne forskning, og at det etableres en praksis som er bundet av de etiske rammebetingelser, som er nedfelt iblant annet Helsinki-deklarasjonen, og de anbefalte retningslinjer vedrørende biomedisinsk forskning som omfatter mennesker. Her heter det (III, 4): ” Ved forskning som omfatter mennesker, må vitenskapens og samfunnets interesser aldri gå foran hensynet til forsøkspersonens velferd”.
Sorteringssamfunn kan vi først tale om hvis det enkelte menneske eller den enkelte familie som er sykdomsrammet, settes ut av spillet som ofre for et samfunnsstyrt prosjekt, uten selvbestemmelse for sitt liv og fremtid. Ethvert press fra miljø eller samfunn til å akseptere medisinske inngrep som strider mot menneskers følelser eller livssyn, krenker menneskeverdet.
Jeg har som forsker og sykehusprest ved universitetssykehuset i Heidelberg aldri møtt en pasient (psykiatri, neurologi, geriatri) som jeg på noen måte ville kunne frakjenne sitt menneskeverd. Jeg har møtt pasienter som fant mening og under tiden glede i sin skjebne, men også svært mange som hadde en uutholdelig tilværelse, og for alt i verden heller ville dø og befris fra sine daglige lidelser.
Med alle mulige etiske betenkeligheter synes jeg det er uttrykk for manglende barmhjertighet ikke å ville tillate de avanserte behandlingsmuligheter som stamcelleforskningen og dens behandling åpner for.
Dr. theol Øyvind Foss
Seniorforsker i vitenskapshistorie og sosialetikk/ universitetet i Stavanger. Tidl. forskningsprofessor ved Det diakonivitenskapelige institutt ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg