positivisme
Bjørn Yngve Tollefsen ("Tomt prat", Morgenbladet, 16. mars) får ikke helt tak i parallellen mellom logisk-positivisme og postmodernisme. I en kronikk for noen uker siden (2. mars) påpekte jeg den antroposentriske holdningen som finnes på begge hold: tendensen til å se bort fra at virkeligheten kan romme mer enn mennesker fatter. Logiske positivister holdt seg til sansedata, skjønt jeg tror ingen av dem satte likhetstegn mellom virkeligheten og sanselige opplevelser.
Med postmodernismen er trangen til å senke blikket blitt sterkere. Nå heter det at virkeligheten er en språklig konstruksjon. Fenomener finnes i den utstrekning noen setter navn på dem. Dette sier i alle fall Hilary Putnam, Nelson Goodman, Richard Rorty og mange som ikke kan måle seg med disse tre. Mener de det? Ikke sjelden koker påstanden ned til noe helt annet: at vi gjør som vi vil når vi avgrenser fenomener og setter navn på dem, eller at fremstillinger av sosial aktivitet jevnlig preger denne aktiviteten. Disse hypotesene er sannelig diskutable, men verken oppsiktsvekkende eller nye. Postmodernisme er i det hele tatt mer skrik enn ull. Man vil øyensynlig ha i pose og sekk: fengsle med barokke standpunkter, som forlates så snart innvendingene kommer. Dessuten er mye som går for å være post-modernisme, verken post-moderne eller moderne, men eldgammelt. Tollefsen fremholder den ideen at mange sosiale fenomener er menneskelige påfunn. Dette er ikke noe Latour og Foucault oppdaget. Sofistene tok poenget for nokså lenge siden, og senere er det hamret fast av spenstige og skriveføre filosofer som Hobbes og Hume.
Raino Malnes
Professor