Annonse
04:00 - 02. mars 2007

Da dannelse ble et spørsmål for flyttebyråer

Annonse

Eliteuniversitet

Med nedsettelsen av Stjernø-utvalget er det tid for en nødvendig offentlig diskusjon om norsk høyere utdanning i et senmodernitets-perspektiv. Hvordan organiserer og innholdsbestemmer vi utdanningen slik at neste generasjons profesjonelle og forskere bidrar til det senmoderne samfunnets kvalitet og til det enkelte menneskets livsmot og forventninger?

Rune Slagstad tilbyr rett og slett noe så greit som en begripelig og snusfornuftig løsning på dette viktige spørsmålet i Morgenbladet 23. februar. Han vil flytte jus, teologi, og medisin til et “profesjonsuniversitet” og beholde “eliten” i et eget elite universitet. Jeg synes det er dypt beklagelig dersom denne enkle dualisme mellom elite og profesjon overhodet skal komme innenfor synsfeltet i utvalgets diskusjoner og forslag. Den videre diskusjonen må gå inn i dette temaet på en mer alvorlig måte enn det som skjer i Slagstads sterkt tabloide innspill.

Den tyske teologen Friecrich Schleiermacher spilte en grunnleggende rolle da den moderne teologien ble organisert som universitetsfag i Berlin og andre sentrale universiteter ved begynnelsen av 1800-tallet. Schleiermacher fokuserte på teologi, men holdningen hans er overgripende og kan med fordel være et viktig utgangspunkt for langt flere disipliner. Schleiermachers poeng var nemlig det stikk motsatte av Slagstads. Teologi er ikke en utdannelse i en profesjonell spesialisering.

Selvfølgelig er den kristne grunnfortellingen et viktig utgangspunkt for teologi som forskning og utdanning. Men teologi som universitetsfag utvikler seg først når man undersøker forholdet mellom denne grunnfortellingen og hele samfunnet og i hvilken grad grunnfortellingen selv også artikulerer en allmenn livstolkning.

Teologi er en kritisk fortolkning av hvilken betydning tradisjoner, historie, filosofi og praksis har for dannelsen av både kirke og samfunn. Det er dette ansvaret som begrunner teologi på universitetet. Dannelse er ikke noe enkeltpersoner holder på med. Dannelse handler om kvaliteten i et samfunn og den betydning felles erfaringer, kroppslighet og forventninger har for de menneskene som lever i dette samfunnet.

Det er dette perspektivet som begrunner både teologi, jus, medisin og lektorutdannelse ved et universitet. Hva mener vi er moralsk rett? Hvorfor kaller vi noe for helsemessig godt og noe for mindre godt? Hva vil det si for et menneskelig liv å si at noe er uendelig verdifullt? Hvordan formes vi av tradisjoner og historie? Slike spørsmål er grunnen til at teologi, jus, medisin og humaniora skal finnes på et universitet.

I Michel Foucaults viktige bok om den moderne medisinens fødsel gir han en inngående beskrivelse av den moderne arvesynden. Moderniteten hadde behov for orden og differensiering, og dermed utviklet medisinen seg raskt og effektivt. Det fantes spesialister i alle kroppsdeler og full oversikt over alle deler av delene. En av de viktigste rollefigurene i denne besatte ordensviljen var den svenske botanikeren Linné som fikk orden på plantene. Han oppfant herbariet og da ble det endelig system i planteverdenen.

Jeg mener det nå er på tide å erklære Rune Slagstad som den siste Linné. Den svenske botanikeren ordnet herbariet, Slagstad vil ordne akademia. Og akkurat som i herbariet finnes det innlysende og glassklart system. Noen driver med profesjonsutdanning og de er én slekt, og noen er i eliten og de er én slekt.

Og så er det familier innenfor hver slekt, selv om det nok kan være behov for også å ordne litt på familienes orden, for de virker noe utdaterte. Et prakteksempel på det siste er det Slagstad kaller for “presteutdanningen”. Den må fusjoneres, og ikke med hva som helst, nei:: “Presteutdanningens omforming fra kall til profesjon med basis i en sekularisert sosialetikk rykker den, vil noen si, ganske nær sosionomutdanningen, og kanskje burde disse to like godt fusjoneres?”

Hos Foucault er det jo selve klassifiseringen av de andre som er modernitetens onde bakside. Den nye moderniteten ville ha orden, og det var alltid de andre som havnet på asylet. Det er nesten ubegripelig for meg at Rune Slagstad går uhemmet inn i rollen som en akademias Linné og ikke ser at han fremmer en type rasjonalitet som aldri har tjent det fremmede, det nye og det overskridende.

Trygve Wyller

Dekan ved Det teologiske fakultet,

Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt