Debatt

Målformene i statstjenesten

Den nye målstriden

En kompliment til Simen Sætre og Morgenbladet for en grundig og oppklarende reportasje 2. februar om innvandrere og kravene til målform i statstjenesten.

Vi savner imidlertid ett synspunkt: Det har gått og går på sett og vis, men hvordan? Hvordan er det i “hverdagen” – med det store flertall av ansatte som har hatt nynorsk som sidemål i skolen? Det er jo nemlig ikke slik at sidemålseksamen i nynorsk fra videregående skole uten videre setter en i stand til å skrive i offentlig tjeneste. Mye tyder på at de færreste gjør det, og at kravet om skriftlig eksamen i sidemål er lite annet enn en formalitet.

Men vi vet det ikke – vi vet for lite om dagliglivet hos tekstprodusentene i statsorganene: Hvor mange prosent har nynorsk som sin foretrukne målform? Hvor mange prosent har med utadrettet skriftlig virksomhet å gjøre, og hvor mye angår målformkravet de øvrige? I hvor stor grad overlates skriving på nynorsk (og kvalitetssikring av andres skriving) til det fåtall som kan? Hvor stor del av nynorsktekstene er oversettelser av konsepter, notater, utredninger og andre forarbeider på bokmål, og i hvor stor grad oversettes det av hensyn til 25-prosentkravet? Hvem oversetter i så fall – interne, eksterne – og hva betyr det for effektiviteten? Hvor mange ansatte gjennomgår språkkurs hvert år, og hva fører kursene til?

Stortingsmeldingene om målbruk sier lite om denne “hverdagen”, og vi kjenner ikke til at noen har undersøkt den. Det er tydelig at den angår LDO, og at LDO og departementet taler hvert sitt språk.

Problemet vil få svære dimensjoner hvis 25-prosentkravet opprettholdes og målloven samtidig gjøres gjeldende for de “fristilte” statsvirksomhetene” (for eksempel Telenor, Statkraft og Posten). Den delen av saken har departementet hatt liggende i skuff i noen år, og nynorskorganisasjonene har bedt det ta den frem igjen.

Trond Vernegg

Formann i Riksmålsforbundet

Mer fra Debatt