Whitman
I Morgenbladet 26. januar leste jeg en informativ og ganske behendig gjennomgang av Walt Whitmans forfatterskap, som utgjør innledningen til Erik Bjerck Hagens anmeldelse av Kurt Narvesens gjendiktning av den store amerikanske poetens verk, Leaves of Grass. Mot slutten av denne gir Bjerck Hagen, ifølge vanlig anmeldertradisjon, sine synspunkter på selve oversettelsen – så vel positive som negative. Så langt er jeg med, før jeg hopper i stolen, og det skjer i det øyeblikket anmelderen i et anfall av litterær behjelpelighet henter frem rødblyanten, og ved å gi til gode sin egen gjendiktningsversjon bokstavelig talt demonstrerer for leserne hvordan visse strofer/passasjer burde ha vært oversatt.
At Bjerck Hagen i klar og distinkt anmelderprosa gir uttrykk for sine synspunkter på, og meninger om, gjendiktningen er greit nok, men denne typen rødblyantpraksis virker mildest talt forkludret og meningsløs. Den kan muligens ha en nytteeffekt i en øvingssammenheng på høyskoleplan, men neppe i en litteraturanmeldelse.
Personlig finner jeg Narvesens løsninger både mer autentiske og poetiske i formen enn anmelderens litt slingrende og pratsomme versjoner, men dette er i og for seg ikke kjernepoenget. Jeg mener at en litteraturanmelder enten vedkommende tar for seg original eller gjendiktet litteratur bør gi sine begrunnede synspunkter på det foreliggende verket, og ikke gi seg til å eksemplifisere hva som er den “rette” løsningen.
Jeg har lest noen tusen litteraturanmeldelser i årenes løp, uten å ha fått øye på noe som faller inn under en slik praksis, og jeg kan ikke si at den gjør meg vill av begeistring, tanken på at litteraturanmelderne etter hvert skal slå vrak på sitt fag, og havne i en slags misforstått skolemesterrolle.
Erik Frisch
Forfatter, oversetter