ingresser
Det var en sann svir å lese Trond Berg Eriksens anmeldelse av en essaysamling av forfatter Thure Erik Lund i Morgenbladet 15. desember. Ikke først og fremst fordi han setter spørsmålstegn ved Lunds stilling som genierklært stemme i samtidslitteraturen – anmeldelsen kunne nemlig leses med stort utbytte om man kjenner Lunds essays eller om man ikke gjør det. Nei, Trond Berg Eriksen anmelder her først og fremst en kultur og en dannelsessjargong.
Hans elegante perfiditeter er like mye en anmeldelse av en kritikerstand som har forvekslet "bad taste og størkna oppkast" med det som er autentisk og "neppå". Det er hip'okratenes transsubstansiasjonslære, eller tidsåndens forvandling av det lave til det høye, som får smake Berg Eriksens drepende skolastikk.
Berg Eriksen er en kritiker med mang en lei slakt på samvittigheten, og vi tror ikke helt på hans erklæring om at han er for gammel til å skrive dårlige anmeldelser eller har noe som helst glede av sånt. Men det poenget er bare en omvei til mitt ærend med dette lille innlegget:
Det fins flere anmeldere i Morgenbladet som er morsomme å lese. Kunstanmelder Tommy Olsson er, eksempelvis, en ordkunstner av rang, men ut over ordkunsten er han sjelden i stand til å bevege oss. Det er fordi anmeldelsene hans består av “hippe tegn som viser til andre hippe tegn” og egentlig bare er en blåkopi av tidsåndens innerste vilje. De er liksom der for å kunngjøre dannelsens vilkår og for å forkynne nye forordninger så stilig som råd er. I tillegg til å framstå som et litterært kunststykke, var imidlertid Berg Eriksens anmeldelse ladet med viljen til å si “noe annet”, det vil si kritisere denne dannelsen. Problemet var bare at Morgenbladets oppslag, på en finurlig måte, avledet budskapet.
I anmeldelsens ingress blir vi nemlig møtt med et Berg Eriksen-sitat som, isolert sett, forsterker og applauderer det som anmelderen kritiserer. Da blikket mitt streifet overskriften: “Hysterisk stemmebruk”, koblet med “Thure Erik Lund er som en buktaler som har plukket ut de styggeste dukkene de kvisete, rødflammete og halvfeite”, tenkte jeg umiddelbart at det handlet om nok en oppbyggelig feiring av alt som er og stygt og pervo.
Ingressene skal jo gi oss en pekepinn om innhold og retning i en artikkel. De blir stående som en slags kortfattede sannhetsvitner for leseren og som sitatgrunnlag i andre sammenhenger. Derfor var det litt tilfeldig at jeg leste videre og fikk bekreftet at oppslaget hadde villedet meg.
I dette tilfellet kan det selvfølgelig dreie seg om en uomtenksomhet fra desken. En annen mulighet er selvfølgelig at det er selve Tidsånden som har vært ute med sin usynlige hånd? Eller er det rett og slett på desken at tidsånden holder til?
Helge Iberg