Debatt

Postmodernistisk debatt

Elsterdebatten

Jeg har ikke for vane å blande meg inn i debatter i Morgenbladet, men når jeg blir dratt inn i Elsterdebatten (om vi skal kalle det en debatt) på en så usaklig måte som Erling Sandmo (ES) presterer (ved bl.a. å kalle opp et syndrom etter undertegnede), må det være lov å svare uten å bli beskyldt for å være "irritert" og oppfarende. ES mener tydeligvis han har telepatiske evner. Han "vet" også at Elster ikke har lest de forskerne han kritiserer (Elster har lest dem, nok til at han ikke gidder å kaste bort tid på deres etterplaprere), og ES "vet" også at jeg er "uvitende" innen både samfunnsfag, humaniora, litteraturvitenskap og filosofi. Har ES testet mine kunnskaper? Har han lest bøkene jeg har skrevet om filosofi (jeg er faktisk utdannet filolog), har han sett de tv-seriene jeg har laget om kulturforskning, har han lest alle de artiklene jeg faktisk har hatt i KK (og Morgenbladet!) om humaniora og samfunnsfag? I så fall vil jeg gjerne ha en kritikk av hva som er så "uvitende" der. ES er attpåtil så freidig at han anklager andre for å vise manglende åpenhet og respekt!

ES' innlegg 12/1 kan for øvrig stå som et skoleeksempel på debattstandarden blant dagens norske humanvitere (forhåpentlig ikke alle). Først et eksempel på det språklige presisjonsnivået: Han siterer meg på at "for en forskningsjournalist har samfunnsforskningen de siste tiårene vært lite å skrive hjem om". Dette tolker han som at jeg "utdefinerer" samfunnsforskningen. For det første er det stor forskjell på "lite" og "ingenting" (grunnen til at universet eksisterer, er pga. en ørliten forskjell i mengden av materie og ikke-materie), og hadde han fulgt med, hadde han kunnet lese at jeg har hatt flere artikler i KK om samfunnsvitenskap, også fra økonomifaget som han utfordrer meg til å skrive om. Dessuten: Jeg skrev uttrykkelig at det "for en forskningsjournalist" har vært lite å berette fra samfunnsvitenskapen, og dette er noe de aller fleste forskningsjournalister kan skrive under, også den tidligere forskningsredaktøren i The Guardian, som var hovedinnleder på en konferanse om forskningsformidling i Oslo nylig. Men å si at noe er journalistisk uinteressant, er ikke det samme som å avskrive det. Jeg leser stadig noe jeg har utbytte av, men som jeg ikke ville prøve å omsette til journalistikk.

ES siterer meg videre på at jeg påstår at ordbruken i humanvitenskapene er viktigere enn i naturvitenskapen, og bruker sitatet “Forsøk å formidle Derrida eller Foucault med andre ord!” som “bevis” på min uvitenhet. Tenk at jeg ikke vet om all den sekundærlitteraturen som er blitt skrevet om disse! Jo da, men jeg har ikke sett (og tror ikke ES heller har sett) noen sekundærlitteratur som ikke bruker Derridas og Foucaults begreper.

Et annet avslørende trekk ved ES' innlegg er den påfallende dobbeltstandarden han anvender: Mens han selv ikke unnslår seg for å stemple sine motstandere som "irriterte" og "uvitende", og for ikke å ha lest det de kritiserer (hvordan vet han dette?), klager han på disse andre for ikke å være åpne og ha respekt! Han gjør også en interessant logisk vri: For mens jeg skal ha kun ett vitenskapssyn, har han tydeligvis flere! Hadde han vært så kyndig i filosofi som han pretenderer å være, hadde han kanskje skjønt at også det å mene at ulike vitenskaper kan ha ulike metoder, like fullt er ett vitenskapssyn.

Ja, jeg har et vitenskapssyn, og det tror jeg ikke er så ekstremt som ES vil ha det til: Jeg mener at kunnskap, for å kunne kalles vitenskapelig, må tilfredsstille visse minstekrav til presisjon og empirisk etterprøvbarhet. Den må være uttrykt på en måte som gjør det mulig å kritisere og eventuelt tilbakevise den. Og den bør helst ikke (uten i unntakstilfelle) gå på tvers av det annen, empirisk utprøvd vitenskap er kommet fram til. Det er uklart for meg hvilket alternativt vitenskapssyn ES skulle ha. Han nevner hermeneutikk, men det kan vel ikke bli annet enn ett av flere hjelpemidler? I tillegg har jeg visse kriterier for at vitenskapen skal være verdt å rapportere journalistisk: Den bør bringe ny kunnskap, og den bør ha relevans.

Ingenting av dette utelukker samfunnsfag eller humaniora, som jeg også har vist ved å skrive om disse fagfeltene (noe ES glatt overser). Men det er sjelden jeg ser postmodernistisk kultur- eller samfunnsforskning som tilfredsstiller disse kriteriene. Et vanlig problem er at denne forskningen er lukket i sitt eget språk, og immun overfor kritikk – og nettopp den kritiske utprøvningen er noe av det viktigste ved vitenskapen. Et annet problem er at selve grunnlaget for postmodernismen, dens tenkning om språket, er fullstendig i utakt med hva kognisjonsforskningen har kommet fram til siden 1960 (som jeg har beskrevet i boken Myten om Fornuften). Da er den nye humanvitenskapelige forskningen som tar innsikter fra andre vitenskaper som psykologi, nevrologi og biologi på alvor, mye mer interessant.

Mye tyder på at man ute i verden har begynt å skjønne at postmodernismen var et blindspor. Ett tegn er at Jon Elster har overtatt en av de mest prestisjefylte stillingene i postmodernismens høyborg Frankrike. Snart er det bare Norge som deler ut priser til postmodernister, og som tillater folk som ES å sette standard for "intellektuell" debatt.

Bjørn Vassnes

Vitenskapsjournalist

Mer fra Debatt