Annonse
04:00 - 05. januar 2007

Kosmopolitikk

Annonse

kritikken fra hernes

Det ville være en overdrivelse å påstå at vår (Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll, red. anm.) lille bok Kosmopolitikk har avstedkommet unisont trampeklapp i den kritiske offentlighet her i landet. På den annen side var dette heller ikke hensikten med å skrive den. Det blir jo ikke noen videre interessant debatt av en debattbok der alle er enige i innholdet. Og debatt er det faktisk blitt, i hele høst og i mange medier.

Kritikken har i hovedsak fulgt to spor: (a) Vi har en overdreven tro på overnasjonalitet i politikken, noe som kan gjøre oss til nyttige idioter for verdens makthavere, og (b) Vi mangler et historisk subjekt, vi unnlater altså å identifisere sosiale grupper som skal igangsette endringer. Enkelte, spesielt i bloggsfæren, har også kritisert oss for å ha en naiv og farlig tro på at flerkulturalitet lar seg forene med demokrati og menneskerettigheter.

Mange av innvendingene har vært relevante. Grunnen er at kritikerne, både de positive og de negative, stort sett har forholdt seg til våre analyser og synspunkter, har akseptert premissene for boken, og har forstått at den røde tråden er et transnasjonalt blikk på politikk, til forskjell fra ett som er sentrert om nasjonalstaten.

Slik forholder det seg ikke med Gudmund Hernes (Morgenbladet 22. desember). På den ene side er det godt å se Hernes tilbake i gammelt slag, i sin polemiske sluggerhabitus. Det er i et slikt retorisk modus han er på sitt beste, iallfall hva angår underholdningsverdien. På den annen side må det også være lov å mistenke at de hernesianske slakterinstinkter denne gangen har ført mannen ut i blodtåka.

Ja, vi skrev feilaktig 7000 der tallet skulle ha vært 7 000 000 (antall fat olje Kina importerte per dag i 2005) – men tallet Hernes oppgir er også feil. Og vi forvekslet Roosevelt med Churchill. Dumt, men ikke akkurat katastrofalt.

Og det er omtrent det Hernes har på oss. Hans øvrige innvendinger er dels diffuse, dels diskutable. At det jobber færre i det offentlige nå enn tidligere, trenger ikke å frita det offentlige fra nye oppgaver. (Hvem har sagt at stat, fylkeskommuner og kommuner skal fortsette å utføre alle sine gamle oppgaver på nøyaktig samme måte som tidligere?) At det nødvendigvis skulle være en motsetning mellom politiske incentiver for å starte nye virksomheter og skepsis til full sysselsetting som dogme, forstår ikke vi.

I stedet for å drøfte, eller i det minste nevne, bokens hovedtese, bruker Hernes en tredel av anmeldelsen på å hevde at Ottar Brox’ klassiker Hva skjer i Nord-Norge? fra 1966 er en relevant målestokk for debattbøker om globalisering i dag. Og da er jo dommen felt allerede før lesningen begynner. Å kritisere forfatterne av en debattbok for at de bruker ord som “skal” og “bør”, må for øvrig kunne karakteriseres som ren kverulering.

Hernes er selvfølgelig i sin fulle rett til å mislike vår bok, men det ville ha vært hyggelig om han hadde tatt seg bryet med å være noe mer spesifikk.

Thomas Hylland Eriksen

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.