latin-amerika
I artikkelen "Å miste Latin-Amerika" i Morgenbladet 15. desember advarte professor Kenneth Rogoff om at USA kunne miste Latin-Amerika hvis de ikke snart våknet. Han påsto at Hugo Chávez kastet en mørk skygge over regionen. Det han ikke skrev noe om, var hva den mørke skyggen besto av.
Hans artikkel manglet sammenheng og dokumentasjon. Han nøyde seg med å kalle Chávez en rottefanger som om personlig angrep var nok underbygging. Gitt manglende dokumentasjon må jeg gjette hva den mørke skyggen består av. Er trusselen de 15 000 leger som har kommet til Venezuela og de tusenvis av klinikker som er opprettet, eller er det programmene for å utrydde analfabetisme eller bygging av nye boliger og subsidiert mat til de fattige?
Det Rogoff sannsynligvis er redd for, og det som han mener er den mørke skyggen, er at Venezuela og et voksende antall latinamerikanske land inspirert og delvis finansiert av Chávez, ikke kommer til å følge den markedsøkonomiske linje som USA støtter, en linje basert på frihandel, ingen valutarestriksjoner, ingen konsesjonsplikt og privatisering.
Konsekvensen av en slik linje er at kapital kan flytte fritt og spekulasjon på valuta kan føre til en ny pesokrise, som den som rammet Mexico. Like ille er det at profitten til flernasjonale selskaper kan tas ut av landene slik at de mister ringvirkninger og stimulering av vekst.
En annen grunn til Rogoffs bekymring er kanskje de 30 milliarder dollar som Chávez disponerer, og som han bruker til å hjelpe andre latinamerikanske land. For eksempel hjalp han Argentina med å tilbakebetale et lån til IMF. Argentinas President Kirchners betegnelse av IMF viser at hans bekymring neppe var Chávez', men IMF og dets policy, med blant annet privatisering. Kirchner konkluderte at IMF var en "promoter of policies and pain among Argentine people."
Markedsliberalister som Rogoff vurderer et lands suksess ut fra vekst i BNP. Problemet med denne analyse er at nesten hele veksten havner i lommene til eliten og utenlandske selskaper.
Utvikling i fattige land kan ikke bygges fra toppen nedover. Den må bygges oppover fra grasrotnivå. Suksess har fått en ny definisjon i Venezuela, i form av sosiale programmer som kommer de fattige til gode. Et eksempel er helseklinikker, legekontorer og sykehus som er opprettet under programmene Mision Bario Adentro I og II, som gjør helsetjenesten ikke bare gratis, men tilgjengelig.
Et annet eksempel er kampanjen for å utrydde analfabetisme og gjøre utdannelse gratis og tilgjengelig for alle. Med 129 000 hjelpelærere i 136 000 klasserom har 1,5 millioner mennesker lært å lese og skrive. Som resultat har UNESCO erklært Venezuela fritt for analfabetisme.
Programmet Sucre Mision har bidratt til 429 215 studenter fra fattige kår. Kooperative butikker og fabrikker har bidratt til en reduksjon i fattigdom fra 60,9 prosent i 1997 til 43,7 prosent i 2005.
Hans betegnelse “å miste Latin-Amerika” er et uttrykk for at Latin-Amerika er USAs eiendom. Når man ser på latinamerikanske historie med USA-støttede diktatorer, politiske kupp og plyndring av ressurser kan man være enig at USA har betraktet Latin-Amerika som sin eiendom.
Men det beste som kan skje Latin-Amerika, er at USA “mister” kontroll og at krefter som har landenes beste som mål, overtar.
Drew T. Rodgers
Førstelektor ved Økonomiutdanningen, Høgskolen i Oslo