statskirken
I 2007 står ikke valget mellom statskirke eller fri folkekirke, men mellom statskirken og en folkekirke i nasjonal særklasse; en slags statskirke med vekt på siste stavelse. Det øverste valgte organ i Den norske kirke, kirkemøtet, har fastslått at også en lovforankret folkekirke kan anses som en form for statskirke.
Juridisk har både en “grunnlovsforankret folkekirke” og en “lovforankret folkekirke” et feste i Grunnloven, hvor begge reguleres i et tillegg i en egen kirkelov. Forskjellen forklares ved at den ene modellen beholder bestemmelsene om Kongens kirkestyre i Grunnloven, mens den andre nøyer seg med en forankring i Grunnloven og for øvrig plasserer den rettslige regulering i en egen lov.
Hvordan denne regulering skal utformes, er naturligvis svært viktig, selv om neppe valgte tillitspersoner i råd og utvalg i dag vet hvilke praktiske kirkelige muligheter dette åpner for. For mange som er en smule interesserte i kirkens framtid i et sekulært, pluralistisk samfunn, må kirkemøtets modeller for en ny kirkeordning fortone seg meget eiendommelig, tatt i betraktning at ordningen tilstreber et demokratisk fundament med basis i kirkens valgte organer.
Kirken vil være statsorientert, fri og folkelig på en gang, med de offentlige myndigheter og tradisjoner på sin side, og samtidig være herrer i et hus, som er fullstendig avhengig av offentlige midler. Målet er en nasjonal grunnlovfestet folkekirke, eventuelt en særlig lov, som presiserer kirkens plikter og rettigheter i forhold til kirke og samfunn.
Kirken skal beholde alle sine privilegier i forhold til andre trossamfunn. Stortinget skal etter kirkemøtets intensjoner vedta en egen lov som åpner for at kirken langt på vei skal finansieres over offentlige budsjetter. Derimot skal regjeringen ikke lenger ha innflytelse på kirkestyret.
Men hva med åpne og direkte valg til de kirkelige organer? Kirkeledere ser faren ved at valgene blir politiske, som i våre naboland der kjente lokalpolitikere fra partilister sitter i menighetsrådene. En trussel en mot en selvbestaltet kirkeledelse? Bispedømmerådet i Oslo sier i en uttalelse i oktober 2006: ” Direkte valg kan innebære at det organiseres grupperinger som samordner kirkepolitiske programmer. Dette kan utløse konstruktivt engasjement i kirken, men det foreligger en fare for at disse valgene blir politisert”.
En selvmotsigende og avslørende konstellasjon. Kirkepolitiske programmer er også politikk, så vel i tilknytning til lokale som nasjonale forhold. Kirkerådet vet at den dagen medlemmene i en fri folkekirke støtter seg til sosialpolitiske eller kulturelle aksjonsopplegg, vil menighetsråd og kirkemøtet se helt annerledes ut enn de gjør i dag. Det kan bli konsekvensen av en løsrivelse fra staten.
En fullstendig løsrivelse fra staten ikke noe mål i seg selv, primært makten i indrekirkelige forhold. En folkekirke i særklasse, etter kirkemøtets modeller, vil derfor ikke være et reelt brudd med statskirkesystemet og vil framstå like anakronistisk som de bestående ordninger. Ikke minst med det maktapparat som både kirkerådet og kirkemøtet etter hvert har etablert i det kirkelige landskap.
Et fullstendig brudd med staten innebærer et spørsmål om en suveren kirkelig selvforståelse, og en rettslig og politisk frigjøring fra staten. Det er ikke det kirkeledere og kirkestatsråd strides om, men hvor mye staten, eventuelt kirken skal bestemme i et nytt partnerskap.
De foreliggende kompromissorienterte mellomordninger fra kirkemøtet tegner konturene av en nasjonal folkekirke i særklasse, som religiøst og politisk virker tvetydig og lite tiltalende. Resultatet kan til slutt bli at staten trekker det lengste strå, og at statskirken blir stående, om ikke til Dovre faller, men inntil en ny stat-kirke-religionsdebatt kan settes i gang på det pluralistiske samfunns premisser.
Øyvind Foss
Dr. theol., Universitetet i Stavanger