Debatt

Torgersen og oss

At Fredrik Fasting Torgersen fremdeles må kjempe for gjenopptakelse skyldes ensidig hensyn til sakkyndige, politi, statsadvokater og dommere.

Gjenopptakelseskommisjonen har denne uken gjennomført en offentlig høring om Torgersen-saken. Det Torgersen-saken omhandler er både rettsvesenets virkelighetsoppfatning, dets forhold til bedømmelse av sentrale bevis og dets evne til å trekke konsekvenser av begåtte feil, både for bevis fra naturvitenskapene og vitnebevis. De står ikke i samme stilling, selvsagt. Tekniske bevis kan bedømmes like godt, om ikke bedre, i dag enn den gang.

1. Barnålene. De fem grannåler som ble funnet i Torgersens dress i 1957, ble hevdet å være “identiske” med nåler fra åstedet, og det ble den gang hevdet at nålene var svært spesielle. De kunne være en mutasjon og de kunne skrive seg fra Kaukasus. Nålene fra åstedet er oppbevart. De er verken orientgran eller noen mutasjon, men vanlige grannåler, hvis eneste uvanlige trekk er at de er fra et lite eller undertrykt tre. Her er Høyesteretts oppsummering i 2001, da gjenopptakelse ble avslått: “Utvalget viser til uttalelsen fra skogforskerne [på Ås] og vil for sin del fremheve det usannsynlige i at Støleggen under sitt opphold i skogen i Sverige skulle få – og bare få – nåler i begge bukseoppbrettene og i jakkeinnerlommen som var helt identiske med de nålene som skrev seg fra (jule)treet på åstedet.”

Og Støleggen var altså den mannen Torgersen hadde fått dressen av, og som ikke ble innkalt som vitne i saken. Han hadde absolutt overnattet i skogen med dressen, kunne han fortelle.

Nålene i dressen og nålene fra åstedet var gamle nåler, brune og inntørkede. Har du vært et sted hvor du har fått barnåler i dressen, så har du vært et sted der det er begått et drap, er den underliggende logikk. Og nålene var ikke "like", hvis man for eksempel med det mener at alle var like lange. De så like ut, det er alt. Og den juridiske identitetslogikken er at det som er likt, har samme opphav, i dette tilfelle samme mortre fra kjelleren i Skippergata. Treffer du på to som har blå øyne eller skjev nese og den rette alder, så har de samme foreldre. Du behøver ikke undersøke engang! Og det er selvsagt ingen som vet om det hadde vært flere nåler i den gamle og velbrukte dressen til Støleggen, verken lange eller korte. Og alle nålene fra åstedet ble heller ikke undersøkt den gang.

2. Avføringsbeviset. Torgersen hadde vært to ganger på åstedet, mente politiet. Først da drapet ble begått klokken 23.–23.30, og så fra 00.45 da han prøvde å sette fyr på åstedet, blant annet med juletreet som materiale. På de sko man påsto han hadde hatt på seg første gang, fant man ingen spor fra åstedet. Noe kunne være blod, men det visste man ikke sikkert. Det var forresten ikke Torgersens sko engang, men brorens, og han hadde vært operert i en tå. Det brydde man seg ikke om.

Men på turnskoen som han hadde på seg andre gang han var der, ble det funnet rester av avføring. Om det var fra menneske eller dyr, kunne man ikke fastslå. Men det passet best at det var fra menneske, så dermed glemte man hårene som ble funnet i flekkene på turnskoen. Prøvene fra åstedet var "fullstendig like", het det fra professoren den gang. Og avføringen var fra avdøde. Det var det ingen som undersøkte, riktignok, så det ble tatt for gitt. At et kronvitne i saken, en av beboerne, en halvtime "etter drapet" gikk gjennom den fire kvadratmeter store trappegangen der avføringen var spredt utover, uten å se den, ble oversett – både den gang og da domstolene behandlet gjenopptakelseskravet i 1973–76.

Og i Høyesterett ble det slik i 2001: “I kjæremålet trekker Torgersen særlig frem at avføringen i saken ikke er fra offeret, som i stedet må ha fått den på seg på åstedet. Kjæremålsutvalget viser til lagmannsrettens kjennelse og tilføyer at det under enhver omstendighet er vanskelig å se at dette har interesse så lenge det kan konstateres likhet mellom prøvene fra åstedet og offer og fra Torgersen.”

Jo, det står det: Konstateres likhet.

Kan man fastslå opphavet til en klump med avføring? Ja, kanskje i dag, sier Den rettsmedisinske kommisjon i en uttalelse fra 2004, ved hjelp av DNA-teknologi. Men ikke den gang. Og hvor ble det av hårene, som sterkt skulle tyde på at opphavet hadde spist noe med hår på, eller slikket pelsen sin? De forsvant. Rapporten om dette fra professor C.S. Aaser, som oppdaget dette et par uker etter drapet i 1957, gjengis ikke i Kjæremålsutvalgets avgjørelse. Det ville selvsagt ødelagt konklusjonen. I stedet siteres professor Prinz fra 1958: “En slik overensstemmelse kan neppe være tilfeldig og det er min oppfatning at samtlige disse prøver – heri også innbefattet den fra siktedes turnsko – stammer fra samme kilde nemlig fra den myrdede.”

Skulle ikke “den myrdede” da ha avføring der den etter naturens orden først og fremst burde være, nemlig i og rundt endetarmen? Hadde hun det? Nei. Hun hadde det på noen klær – på utsiden, riktignok, men pytt, pytt.

3. Tannbittbeviset. Her måtte Kjæremålsutvalget snu, men ikke mer enn at saken fortsatt ikke ble gjenopptatt. Det som utvilsomt ble fremstilt som et tilnærmet 100 prosent bevis for Torgersens skyld i 1958, fikk denne skjebne i 2001, da den beste tannbitt-kompetanse som er tenkelig hadde konkludert med at tannbittbeviset i realiteten var frifinnende!

“Når imidlertid usikkerheten på disse punkter ses i sammenheng med den uenighet som har hersket blant de sakkyndige om hvilke tenner som har avsatt bittmerkene over brystvorten, finner utvalget at vekten av tannbittbeviset må reduseres i forhold til det som ble lagt til grunn av de sakkyndige i 1958. Utvalget finner at tannbittbeviset fremdeles trekker i retning av at Torgersen er biteren, men ikke at det er vesentlig mer sannsynlig enn at han ikke har avsatt bittmerket.” Men dette var ikke “egnet til å føre til frifinnelse,” og dermed gjenopptakelse, bare til å skjule sannheten.

Tenk det samme resonnement for spor etter bildekk eller sko. Det ligner på dekk eller sko A, men ikke "vesentlig mer" enn B. Hvis vi sier A, må saken gjenopptas, men ikke hvis vi sier B. Og hvis vi ikke velger noen av delene, så unngår vi også gjenopptakelse, bare man glemmer lovens krav til gjenopptakelse.

Heldig for Torgersen at han ble dømt i Norge. Hadde det vært i England, ville han blitt henrettet ved juletider i 1958. Og hvis han og bevisene kvalifiserte til det i 1958, hvorfor skulle situasjonen være annerledes i 2001?

4. Et uspiselig rettsvesen. Drapet forsvinner ikke om Torgersen er uskyldig. Han hadde en alibihistorie for det antatte drapstidspunkt 23.–23.30 som var plagsom allerede den gang.

Ingen kunne si med noen som helst slags sikkerhet at han hadde truffet den drepte 16-åringen, enn si vært i nærheten av drapsstedet, i alle fall ikke før tiltalen var tatt ut i mai 1958. To vitner som kunne plassere ham der, dukket etter hvert opp. To lurvete fengselsfugler sa de hadde truffet ham utenfor drapsstedet eller rett i nærheten. Den ene ble avslørt som løgner, og ikke innkalt som vitne. Den andre (Ørnulf Bergersen) kom med en historie som oser av oppspinn og tilpasninger, en “jailhouse snitch”, som amerikanerne sier, muligens som en planlagt vennetjeneste til politiet for å komme ut av fengslet eller få forbedret soningen. Motivet er ikke så nøye. Hans utrolige historie ble aldri kontrollert av noen, og den passerte også ufordøyd og ukontrollert gjennom domstolene i 2000–2001.

Og så var det naboen som meldte fra til politiet samme natt om en helt annen og mye nærmere kandidat til drapet. Hennes forklaring ble underslått helt til mai 1999.

Og så var det de fem–ti personene som politiet fikk vite om andre uke av rettssaken, etter at de sakkyndige hadde forklart seg, som kunne satt politiet på sporet etter de manglende beviser for Torgersens uskyld. De vesentligste av disse vitnene meldte seg selv til politiet! Underslått de også, godtatt av både lagmannsrett og Høyesterett i 2000–2001.

Høyesterett skriver at " kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det i grensetilfeller vil måtte bero på et dokuments relevans for skyld- eller straffespørsmålet og i første rekke personvernhensyn hvorledes dokumentet skal håndteres." Og siden bevisunderslagene "sannsynligvis var et utslag dels av at dokumentene ble ansett for å være uten interesse i saken og dels av personvernhensyn", så utgjorde underslagene ikke noe straffbart forhold (uten å nevne straffelovens paragraf 168, som setter drakoniske straffer for slikt), og for sikkerhets skyld med den tilføyelse at "det for øvrig kan utelukkes å ha hatt betydning for skyldspørsmålet at dokumentene ikke ble gjort kjent for den siktede og forsvareren".

Personvernhensyn? Hvilke personer, og er Torgersen blant dem?

Det plagsomme var ikke at vitneforklaringene var “uten interesse”. Det plagsomme for politi og påtalemyndighet var – og er fortsatt – at disse forklaringene, om de nådde frem til retten, ville sparket beina under de sakkyndiges konklusjoner. Hvis vitnene ble trodd, eller i alle fall skapte nok tvil hos juryen, så måtte de sakkyndige ta feil, eller man kunne ikke bygge på konklusjonene deres. Og i alle fall ett av vitnene kunne satt politiet på sporet etter en helt annen drapsmann, som kjente den drepte og som bodde rett i nærheten.

Derfor ble vitneforklaringene underslått i 1957–58. Derfor godtar lagmannsrett og Høyesterett underslagene i 2000–2001. Derfor farer statsadvokat Katteland med juks og fanteri når hun, støttet av både statsadvokatene Maurud og Qvigstad, i sin uttalelse av 2. desember 2005 prøver å "påvise" at mange av forklaringene kom frem til forsvareren i andre uke av rettssaken i 1958. Og bevisene foreligger, helt på detaljnivå. De kan undersøkes av hvem som helst. De forelå for lagmannsretten og Høyesterett også i 2000–2001.

Så igjen: Hvilke “personvernhensyn” gjelder i denne saken? Jo, hensynet til sakkyndige, politi, statsadvokater og dommere. Sannheten om de hvite frakker og de sorte kapper i Torgersen-saken må ikke bli allemannseie.

Mer fra Debatt