Forskningsjukset ved Radiumhospitalet var et unntakstilfelle, blir det sagt, og få tror denne saken svekker tilliten til norsk forskning. Norske universiteter og høgskoler har i så fall en gylden sjanse til å lære, slik at vi kan bli et eksempel for andre i positiv forstand.
CBS News i Canada har etterforsket en omfattende forskningsskandale som illustrerer universitetets medansvar og hvor ille det kan gå når direktørene viker unna. En verdenskjent lege, Dr. Ranjit Chandra, var tilsatt ved Newfoundlands Memorial University i flere tiår. Han var spesialist innen immunologi og ernæring, og jobbet blant annet med allergi hos barn. Forskningsdatabasen Web of Science har registrert 155 publikasjoner i Chandras navn i løpet av cirka 20 år, han har mottatt utmerkelsen “The Order of Canada” og ble ifølge CBC nominert til Nobelprisen i 1992.
I en periode på sent 1980-tall og tidlig 90-tall oppdaget en av medarbeiderne hans at flere artikler allerede var publisert før alle pasientene i de omtalte undersøkelsene var rekruttert. Sykehusledelsen ble varslet, og det ble nedsatt et granskningsutvalg. Fem artikler ble undersøkt, og CBS skaffet seg senere tilgang til den taushetsbelagte gransksningsrapporten som kom i 1994. Denne konkluderte med at legen hadde gjort seg skyldig i juks, men universitetet gikk likevel ikke videre med saken. En av direktørene hevdet at de var redde for å bli saksøkt, og om så skulle skje, ville det bety tapte inntekter og dårlig rykte. Dessuten jobbet ikke legen med forskning som hadde med liv og død å gjøre, noe som angivelig gjorde saken mindre alvorlig.
Våren 2000 sendte legen et manus til British Medical Journal som ble avvist på grunn av mistanke om fusk. Artikkelen ble senere publisert i tidsskriftet Nutrition i 2001. Andre forskere fant ting som ikke stemte, og konkluderte med at undersøkelsen var fabrikkert, men den er likevel ikke trukket tilbake. Etter dette har legen publisert en rekke artikler, og ifølge CBS vet ingen hvor mye penger han har mottatt for forskning som aldri er utført. Nå sies det at han selger vitaminprodukter på internett, basert på underkjent forskning han pensjonerte seg fra Memorial University sommeren 2002.
Til tross for gode bevis fortalte aldri universitetsledelsen om denne saken til omverdenen.
CBS hevder at Memorial University var mer opptatt av å beskytte eget rykte enn av å ta affære med legens juks. De mener også at den viktigste årsaken til at jukset kunne pågå, var at legen og universitetsledelsen hadde sammenfallende interesser. Legen var ansett som en “stjerne” og en god ambassadør for universitetet. De to partenes ære og berømmelse betinget hverandre, og til tross for en rekke indisier og god dokumentasjon ble legen aldri formelt oppsagt fra sin stilling. CBS hevder at kun én av publikasjonene er trukket tilbake, mens resten fortsatt sirkulerer i forskningsmiljøene.
For en utenforstående er det et mysterium hvorfor universitetsledelsen lot jukset passere over lang tid, slik en kan undre seg over at den mye omtalte norske forskningsskandalen ikke ble oppdaget og ryddet av veien tidligere. Mange har skrevet om denne saken, men få har kommet med vesentlige bidrag til å forstå den institusjonelle handlingslogikken, og enda færre har kommet med forslag som kan bidra til å redusere omfanget av juks.
Organisasjonsteoretikeren Chris Argyris hevder at defensiv adferd, der åpenbare feil og tillitsbrudd blir bortforklart, kan forstås som del av et organisatorisk spill. Virkeligheten tildekkes med påskudd om at dette er til det beste for organisasjonen og dens renommé.
Defensiv adferd er uttrykk for en lært hjelpeløshet som hindrer læring og bidrar til status quo. Snarere enn å ta et oppgjør med defensive kulturer, jobber organisasjoner i det stille med å skape en underskog av kunnskap for å forsvare egen praksis, hevder Argyris. Dette skjer på alle nivå, fra strategiarbeid og møter til uformelle samtaler. Få eller ingen våger å stille de kritiske spørsmålene, og virksomheten kommer dermed ikke ut av gamle spor.
Derfor kan en spørre hva institusjonene kan bidra med som motvekt. Association of American Universities har utviklet forslag til strategier for å hindre forskningsjuks og definerer dette i tre kategorier, nemlig falsifisering av data, plagiering og misbruk av ideer, for eksempel ved brudd på konfidensialitet ved vurdering av andres artikler.
Ved siden av informasjon om institusjonens regelverk foreslås veiledning av vitenskapelig tilsatte, og en serie reaksjoner mot forskere som har vært involvert i juks, for eksempel advarsel, tap av rett til å delta i et prosjekt, spesielt tilsyn ved fremtidig forskning, suspensjon, lønnsreduksjon, degradering eller oppsigelse. Norsk lov- og regelverk gjør trolig flere av tiltakene uaktuelle, men den prinsipielle tenkningen er klar.
Canada krever fra 1981 at rådata blir oppbevart i minst 25 år. Innsynsrett gir større grad av selvjustis, og er nyttig ved retting av feil og ved dokumentasjon av forskningsjuks. Informasjon er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å hindre juks. I tillegg trengs handlingsrammer som støtter opp om ønsket praksis. Et eksempel er kriteriene for stillingsopprykk. Større vekt på forskningskvalitet til fordel for antall publikasjoner gir, i hvert fall i teorien, insentiv til grundigere arbeid med hver enkelt publikasjon.
Mange biomedisinske tidsskrifter har felles retningslinjer, med krav om at forfatterne konkretiserer sine bidrag og godkjenner den ferdige artikkelen. Dette hindrer tvil om hvem som har bidratt med hva, og dermed om hvem som er ansvarlig for hva. Enkelte tidsskrifter setter også krav om at en av forfatterne garanterer publikasjonens autentisitet. Dette gir ekstra sikkerhet for øvrige bidragsytere, og medfører ikke et stort byråkrati.
I Sudbø-saken er det kommet påstander om at ingen av medforfatterne leste artikkelen før den ble publisert. Ifølge Vancouver-reglene er dette et absolutt krav, og sykehuset vedgår at kontrollen har vært for dårlig og at tiltak blir satt i verk straks. Spesiell oppmerksomhet blir heretter rettet mot rådata, og ingen får publisere før ledelsen går god for innholdet.
Det vi har av forskning om akademisk uærlighet på norsk grunn gir grunn til uro. I en studie blant 1203 forskere ved tre norske universiteter fortalte tolv prosent om uredeligheter, og at 54 prosent av dette fant sted ved eget institutt. Hele 90 prosent av disse hevdet at de ikke kjente til at det fantes prosedyrer for slike saker ved universitetet. Derfor er informasjon og veiledning et naturlig arbeidsfelt for et profesjonelt etisk råd, i tillegg til granskning av konkrete saker. Langt de fleste tilfeller av akademisk uærlighet er trolig av en mindre alvorlig art enn Sudbø-saken, og mange av disse sakene ville trolig vært unngått ved bedre informasjon.
På den andre siden er det mangt vi vet som ikke betyr mye når det kommer til stykket. Enkelte hevder derfor at det er behov for et spesielt vern om tilsatte som våger å si fra om alvorlige tilfeller av juks. Varslere har en utsatt posisjon, og tiltak er nødvendig for å hindre isolasjon og utstøting. Erfaring viser at uttalte verdier og etiske regler har trange kår der makt og prestisje står på spill, og defensiv tenkning er skrøpelighetens allierte.
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det. Forskningsskandaler er derfor også en kilde til læring for forskere og deres arbeidsgivere. Mediedebatten bidrar til økt refleksjon om forfatterskap, kildebruk, roller og ansvar i forskning, og institusjonene kan ikke lenger overse juks som utfordring. Informasjon og veiledning om hvilke regler som gjelder er nødvendig, i tillegg til tidsskriftenes rutiner. Ved grove forseelser er sanksjoner en mulighet, som bevis på at forskningsjuks ikke blir godtatt. Obligatorisk innsyn i og sjekk av grunndata er trolig det beste bidraget til forskernes egen selvjustis. Den største utfordringen består i å håndheve reglene, slik at dette ikke blir en byråkratisk sovepute.