Annonse
04:00 - 23. juni 2006

Statsborgerskap i det nye Norge

Seremoniskaperne fikk sin faglige oppdragelse da dekonstruksjon av “nasjon” sto tungt på dagsorden. Likevel har man klart å komme frem til en seremoni uten ironi og distanse.

Troskapsed: Slik ser det ut når nye amerikanske statsborgere avlegger troskapseden. Bildet er fra Boston, hvor 200 mennesker fra over 50 land avla eden 17. mai 2006. Foto: AP/Scanpix
Annonse

“Som norsk statsborger lover jeg troskap til Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene, og vil respektere landets lover.”

Fra i høst kan alle nye statsborgere velge å avgi dette troskapsløftet. Men hva er dette nye ritualet uttrykk for? Representerer det en frekkhet fra majoritetssamfunnet, en litt hjelpeløs overflødighet eller et bidrag til verdi-vitalisering og inklusjon i det flerkulturelle Norge? Er det nasjonalismens siste krampetrekninger i en internasjonalisert tid – eller er det et forsøk på å ta statsborgerskapet på alvor?

10. juni 2005 vedtok Stortinget Lov om norsk statsborgerskap (Statsborgerloven). Det ble også vedtatt å innføre en frivillig seremoni for personer som er innvilget norsk statsborgerskap, og som et ledd i denne seremonien skal deltagerne avlegge et troskapsløfte. Den nye Statsborgerloven trer i kraft 1. september i år.

Revisjonsprosessen rundt den nye Statsborgerloven har vært lang og kontroversiell. Lovutvalget som gjorde forarbeidene var preget av grunnleggende dissens på flere viktige punkter. Flertallet ønsket å myke opp statsborgerretten blant annet gjennom åpning for dobbelt statsborgerskap, og ønsket heller ikke å innføre strengere krav til naturalisering (tildeling av statsborgerskap), f.eks. i form av språkferdigheter og samfunnskunnskap. Mindretallet la vekt på statsborgerretten som en sentral del av den demokratiske tradisjon og det politiske fellesskap i Norge, med viktige koblinger til det nasjonale, kulturelle landskap, og ønsket også å opprettholde krav om ett statsborgerskap med strengere vilkår for innvilgelse. Helheten i Lovutvalgets innstilling (flertall og mindretall) reflekterer på mange måter hovedmotsetningene i diskusjonene om dagens statsborgerrett nasjonalt og internasjonalt: Flertallet avspeiler den statsborgerlige devaluerings-prosessen man har kunnet spore i mange innvandringsland, der selve statsborgerskapsinsitusjonen er blitt tappet for innhold, gjennom konkurrerende rettighetssystemer og sviktende legitimitet for å ivareta det som er blitt oppfattet som den nasjonale kulturarven. Mindretallet reflekterer en mer tradisjonstro fortolkning, der ønsket om én udelelig rettslig tilknytning står sentralt.

Fire år etter at Statsborgerlovutvalgets innstilling ble levert, presenterte Regjeringen Bondevik sitt forslag til ny Statsborgerlov høsten 2004, interessant nok med utgangspunkt i mindretallets forslag på viktige punkter. Regjeringen ønsket en sterkere vektlegging av de grunnleggende fellesskapsverdier, den ville ikke ha doble statsborger- skap, men derimot språkkrav og seremoni med troskapsløfte. Mye av motiveringen for regjeringens forslag fulgte også ånden i mindretallsinnstillingen – en oppgradering, eller revitalisering, av statsborgerskapet som institusjon.

Statsborgerloven signaliserer en dobbelthet vi gjenfinner i mange andre europeiske innvandringsland: Man ønsker å styrke nasjonalstatens og fellesskapets interesser, samtidig som man satser på å ivareta nykommeres individuelle rettigheter. Regjeringen Bondevik plasserte seg i spenningsfeltet mellom det liberale og det nasjonale feltet: Man ønsket tolerant mangfold og nasjonalt fellesskap. Regjeringen Stoltenberg får nå ansvaret for gjennomføringen.

Den norske posisjonen føyer seg inn i et motsetningsfylt internasjonalt bilde, der politiske og ideologiske prosesser har tilskyndet ulike tilnærminger. Mange land vi ofte sammenligner oss med har også nylig revidert sin statsborgerrett. Resultatet tegner et sammensatt og tvetydig bilde. På begynnelsen av 90-tallet så det ut til at USA og Europa var på vei inn i en omvendt utvikling. USA prøvde å stramme inn på citizenship-rettighetene, mens Vest-Europa gjorde det motsatte, dvs. her ønsket landene å av-etnifisere statsborgerskapet samtidig som man la hovedvekten på politiske verdier – demokrati og rettsstat. Flere land tillot dobbelt statsborgerskap som et ledd i denne utviklingen.

Nå, i begynnelsen av det 21. århundre, ser det ut til at prosessen der stadig flere land tillater dobbelt statsborgerskap i det minste flater ut – Nederland innførte dobbelt statsborgerskap i 1992, men reverserte vedtaket i 1997. Andre steder der man står fast ved den doble løsningen, har man imidlertid innført nye og strengere krav for å bli naturalisert, av typen språkkunnskaper samt kjennskap til demokratiske prinsipper og samfunnslære. Flere steder har man innført naturaliseringsseremonier og avlegging av troskapsløfte til det nye hjemlandet, og i motsetning til i Norge er edsavleggelsen ikke frivillig.

Det er nærliggende å tolke denne vendingen som et svar på den gradvise svekkingen av statsborgerinstitusjonen som man har sett siden 1970-tallet, i kombinasjon med mer generelle integrasjonsproblemer mange forbinder med en liberal flerkulturell politikk. Paradoksalt har muligheten for kulturbevaring hos innvandrergrupper som bolverk mot majoritetsdominans, også åpnet for legitim styrking av den dominerende majoritetskulturen: Hvis man forsvarer retten til at minoritetskulturer er noe, som også bør bevares, er det vanskelig å argumentere mot at det samme gjelder majoritetskulturen. Majoriteten er blitt mer selvsikker.

Man skyter trolig feil hvis man tolker denne prosessen som en reaksjonær eller nasjonalistisk vending, dvs. et tilbaketog til tidligere tiders mer tvangsmessige assimilasjonspolitikk. Landevinningene innen menneskerettighetsfeltet har høyst sannsynlig kommet for å bli, og oppgraderingen av statsborgerskapet kan like gjerne utlegges som ansvarlighet i forhold til kulturell pluralisme: at man ønsker å møte nye utfordringer med adekvate virkemidler for å unngå at majoriteten begynner å oppføre seg som en truet minoritet. Hvis majoriteten skal kunne akseptere fortsatt betydelig innvandring, må den være trygg på at det skjer innenfor stabile og tillitsbaserte rammer – at det er et fellesskapsorientert samfunn der til å ta imot nykommere på konstruktive måter. Med andre ord kan samfunnsslimet sees som en forutsetning for solidarisk handling; satsing på ikke-diskriminering; tiltak mot marginalisering og høyre-reaksjon. Her møtes to diskurser – internasjonalisme og et fokus på at “vi i Norge” har et ansvar for at nykommere skal føle seg velkommen i den enheten nasjonalstaten Norge de facto stadig representerer. Dette er ikke noe nasjonalistisk program, og det er en tendens man gjenfinner over store deler av Europa. Man kan snarere argumentere for at det er et liberalt program. Da britene nylig skulle formulere det ideologiske grunnlaget for sitt statsborgerskap, ble resultatet “…that we respect human rights and freedoms, uphold democratic values, observe laws faithfully and fulfill our duties and obligations”. Det samme skjedde i Tyskland der regjeringen ved århundreskiftet jaktet på den tyske folkesjela – die Leitkultur – og endte opp med konstitusjonen, likestillingspolitikken og det tyske språk. Det norske troskapsløfte har samme liberal-demokratiske tilnærming.

Selv om det her er snakk om liberale pålegg, skal man like fullt kontinuerlig være på vakt. Nasjonen skal verken være for selvhevdende eller for svak. Hvis man på den ene siden fremelsker passive og selvsentrerte borgere som stemmer ved valg, betaler sin skatt og ellers følger loven, kan man få samfunn som ikke er opptatt av solidaritet. De er kanskje åpnere, men barskere – staten kan bli et forsikringsselskap og medborgerskapet redusert til et knippe rettigheter knyttet til bosetting. Det nasjonalistiske overslag har på den andre siden mange historiske og nåtidige skremmebilder.

Uansett hvor stor vekt man tillegger statsborgerretten i denne sammenheng, er revisjonsprosessen en påminnelse om at den flerkulturelle stat også er avhengig av en ramme for sin eksistens. Man trenger en form for samhørighet å leve ut sin forskjellighet innenfor – et eller annet “vi”. Om de konkrete virkemidlene er de rette, kan diskuteres. Utforming av det nasjonale symbolfeltet er en utakknemlig oppgave: Det er små følbare gevinster, samtidig som mulighetene til å tråkke feil er mange. Tekstanalytikerne står klare til å dissekere ethvert forslag – enten for å ha et for nasjonsvennlig innhold, eller for å være totalt intetsigende. Samtidig er det alvor – ingen plass for ironi og distanse. Og seremoni-skaperne tilhører den sosiale kohorten som trolig har svakest kompetanse på akkurat dette – de som fikk sin faglige og politiske oppdragelse da kritisk analyse og dekonstruksjon av tradisjon og nasjon sto på dagsorden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt