Debatt

"Skrik" og dikterne

Kan Munchs maleri være direkte inspirert av samtidens litteratur, spør kunsthistoriker Hans-Martin F. Flaatten og viser til et litterært helveteshyl.

I dag henger “Skrik” igjen sammen med andre av malerens bilder i Nasjonalmuseets nyåpnede Munch-sal. For en tid måtte Munch dele dette rommet med andre av den moderne kunstens grunnleggere. Like opplysende som å se på Munchs forbindelser til det sene 1800-tallets maleri, kan det være å granske malerens bånd til samtidens litteratur. Det er fortsatt mulig å si noe nytt om temaer man trodde var gjennomforsket, slik som bakgrunnen for “Skrik”. Derfor er det absolutt rom for en yngre generasjon Munch-forskere som kan stille nye spørsmål.

I motsetning til hva man skulle tro, har ikke Munch vært noe populært forskningsobjekt blant kunsthistoriestudenter ved UiO. Fram til 2004 ble det bare skrevet fire avhandlinger om vår viktigste billedkunstner. I løpet av de siste årene har aktiviteten økt, og det siste halve året er det flere studenter som har fullført sine Munch-studier. Dette er en positiv utvikling, som kan bidra til en forskning mer i takt med dagens problemstillinger. Det har fra mange hold vært etterlyst ny forskning som setter Munch inn i en større samtidig sammenheng, istedenfor ensidig å kretse rundt forbindelsen mellom malerens kompliserte personlighet og hans kunst. Munch-forskningen har vært for ensidig biografisk orientert.

En av målsettingene da Nasjonalmuseet for ett og et halvt år siden oppløste Munch-rommet, var nettopp å bringe Munch ut av hans kunstneriske isolasjon. I hvilken grad lyktes man med dette prosjektet? I Nasjonalmuseets omstridte basisutstilling ble “Skrik” presentert under temaet “oppbrudd”. Dette bruddet var så vidt definert at bildene som var samlet i rommet, ikke belyste hverandre på noen meningsfylt måte. Omtalen av “Skrik” i utstillingens forklarende tekster var også preget av selvfølgeligheter. Nå har Nasjonalmuseet foretatt en helomvending, og Munch har igjen fått sitt eget rom. Dette forsøket på å se Munch i lys av hans samtid er dermed oppgitt, men det betyr ikke at målsettingen i seg selv er forfeilet. “Skrik” ble laget i en tid da mange forfattere skildret livsangsten og pessimismen. Sigbjørn Obstfelders dikt “Jeg ser” er bare det mest kjente eksemplet. Det faller derfor naturlig å tolke “Skrik” som et tidstypisk uttrykk for det moderne menneskets eksistensielle angst.

Munch selv vektlegger derimot at “Skrik” tar utgangspunkt i en rystende opplevelse, som var unik for ham. Han gikk langs veien med to kamerater, da han stanset opp, og “følte som et stort uendeligt skrig gjennem naturen”. Vennene gikk videre, uten å fatte malerens sjelekvaler. Det er denne opprivende angstfølelsen som Munch vil uttrykke ved hjelp av følelsesladde linjer og farger. Utsikten i “Skrik” viser Kristiania sett fra Ekebergåsen, så vi må regne med at det var her Munch så den blodige solnedgangen som ga ham inspirasjonen til å male sitt nå så kjente bilde. Hvor unikt var egentlig Munchs sammenbrudd i Ekebergåsen? Ved å se på litterære forelegg i hans egen samtid finner vi et bredt register av tilnærmet identiske følelser og opplevelser, noe som de følgende sitatene viser:

“De røde skyer nede ved himmelranden stiger hurtigt og lydløst høit op på himmelen, – bagenfor glimter det blåligt og flimrer det gult: det er, som var der vokset rød, vablet hud over himmelens hvælv, og som der banked dødssygt blod i dens store pulse.” “Og jeg springer op i unævnelig angst, trykker hænderne mod tindingerne og skriger langt udover den tusmørke flade.” “At der ikke kommer et skrig, du, skarpt og skingert, flængende månesløret i lange, forbittrede flager, splittende istykker stilheden, et helvedeshyl fra himmel til jord.”

Her finner vi både en pulserende, blodig himmel, og et kosmisk skrik, som bringer tankene til Munchs maleri. Utdragene er hentet fra den unge Vilhelm Krags diktning, nærmere bestemt boken Nat. Digte i Prosa. Denne diktsamlingen ble skrevet over lengre tid i 1891 og 1892, og var Krags andre bok. Vi vet at de to kunstnerne møtte hverandre høsten 1891, og den følgende vinteren malte Munch "Fortvilelse". Dette bildet er den første versjonen av "Skrik", og det mangler ennå den velkjente skrik- figuren. Munch og Krag ble dermed kjent rett før maleren begynte arbeidet som ledet frem til "Skrik". Samtidig tyder mye på en gjensidig kunstnerisk forståelse mellom Munch og forfatteren. Munch hadde selv sterke litterære interesser, noe som kommer til uttrykk i hans mange nedtegnelser. Samtidig som han malte "Fortvilelse" vinteren 1892, skrev maleren sin egen angstskildring som han knyttet til bildet:

“Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned -Himmelen blev pludselig blodi rød -Jeg følte som et pust av vemod -Jeg stanset, lænede mig til gjærdet træt til døden så utover over de flammende skyer som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg stod der skælvende af angst – og jeg følte som et stort uendeligt skrig gjennem naturen –”

"Fortvilelse" ble stilt ut i Kristiania høsten 1892, og i den anledning skrev Krag et dikt til maleriet. Munch hadde på sin side laget vignettutkast til Krags Nat. Digte i Prosa, men disse tegningene ble ikke brukt. Selv om vi ikke kan være sikre på at Munch kjente innholdet i Krags bok før han skrev "Skrik"-teksten, var det nær kontakt mellom de to i denne perioden. De kretser begge rundt den samme typen opplevelser og følelser. En viktig bakgrunn for "Skrik" er derfor angsten som tema i samtidens diktning, og Krags Nat. Digte i Prosa er her den nærmeste parallellen. I Krags bok ser diktets jeg-person i en visjon den gudsforlatte verden han legger bak seg. Der er det "sorg i alle sjæle" og "angst i alt liv". Han får da høre av Jesus: "Alverden lider og er sammen i sin smerte." Det som skildres her, er en slags kosmisk angst, som fyller hele skaperverket og alt liv. Kanskje er det denne følelsen av å være en del av et lidende univers som Munch prøvde å uttrykke da han skrev at han "følte som et stort uendeligt skrig gjennem naturen".

Som det kommer frem her, har denne angstfølelsen også en religiøs side. I Krags prosadikt finnes en referanse til et meget kjent og omdiskutert bibelord. Paulus skriver i sitt “Brev til Romerne” (8,22) at “hele Skabningen til sammen sukker og er tilsammen i Smerte”. Her beskrives det hvordan hele skaperverket er fylt av lidelse, og dette svært pessimistiske synet på livet grenser opp mot en avvisning av den jordiske tilværelsen. Nå gikk ikke Paulus så langt, og i hans verdensbilde finnes det håp i Guds nærvær, som kan forløse denne lidelsen. Munch og mange av hans samtidige følte at de var fratatt dette håpet, og stod alene igjen med sin fortvilelse.

Det nevnte bibelstedet ble derfor ofte brukt som utgangspunkt for kosmiske angstvisjoner, hvor dikterne uttrykte sin redsel i møtet med en verden der Gud var død. Obstfelder berører temaet i diktet "Al skabningen sukker" fra 1890, og hos Krag dukker de samme tankene opp i Nat. Digte i Prosa. "Skrik" uttrykker derfor ikke bare Munchs private angstfantasi, men en opplevelse han delte med flere i sin samtid. Fra midten av 1800-tallet kom kristendommen under press både fra en historisk og filosofisk religionskritikk, og fra en naturvitenskap i fremmarsj. Dette førte til en begynnende sekularisering av samfunnet. Opplevelsen av disse endringene angikk i høy grad Munch, og også Krag og Obstfelder. De hadde alle vokst opp i religiøse hjem. Munch kunne ikke dele sin fars sterke kristne tro, og han måtte derfor streve med å finne mening i en verden uten Gud. Bruddet med det kristne verdensbildet var smertefylt. Slik sett er "Skrik" et uttrykk for tidstypiske problemstillinger. Samtidig får livsangsten et så likt uttrykk hos Munch og Krag, at det er vanskelig å tro at det er tilfeldig.

Kronikken bygger på synspunkter fremsatt i forfatterens artikkel “Skrik som ikon og dikt” (2002) og hovedoppgaven “Edvard Munchs “Skrik”. En studie av maleriets kunstteoretiske og litterære bakgrunn i perioden 1891-92” (2004).

Mer fra Debatt