Annonse
04:00 - 17. februar 2006

Religionspolitikk som fredsarbeid

Uansett fremtidig forhold mellom stat og kirke bør staten fortsatt føre en aktivt støttende religionspolitikk. Det viser ikke minst ulikhetene i hvordan karikatur-krisen har utviklet seg i Danmark og Norge.

Aktiv religionspolitikk: Samarbeidet som nå finner sted i Norge, mellom kristne og muslimer og mellom muslimer og myndighetene, er resultatet av mange års dialogarbeid og en aktivt støttende religionspolitikk, skriver Ingvill Thorson Plesner. Fra venstre: Imam Mehboob ur-Rehman, leder i Islamsk Råd Mohammad Hamdan, utenriksminister Jonas Gahr Støre og nestleder i Islamsk Råd imam Senaid Kobilica. Foto: Jarl Fr. Erichsen/Scanpix
Annonse

Debatten om blasfemi og ytringsfrihet dominerer med god grunn mediebildet for tiden. Saken handler blant annet om hvordan vi som samfunn skal håndtere at noen bruker sin frihet til å trampe på det som for andre mennesker er ukrenkelig.

Forslagene fra Gjønnes-utvalget om endring av forholdet mellom staten og Den norske kirke har dermed fått mindre medieoppmerksomhet enn de nok ellers ville fått. Det er imidlertid interessante koblinger mellom de to temaene. Både konfliktene rundt karikaturtegningene og debatten om stat/kirke-forholdet reiser spørsmål om hvordan staten skal forholde seg til ulike religiøse grupperinger.

Myndighetene og de muslimske miljøene har håndtert krisen etter trykkingen av karikaturtegningene svært forskjellig i Danmark og Norge. De to landene har også ulike tradisjoner for politikk i forhold til religiøse minoriteter. Kan det være en sammenheng her?

I Danmark har sentrale muslimske miljøer vært i fullt opprør, og det har vært liten dialog mellom dem og danske myndigheter. Nylig erklærte myndighetene at de ikke ville ha noen videre kontakt med imamene om dette.

I Norge tok derimot imamer og andre ledere tilknyttet Islamsk Råd selv initiativ til et kontaktmøte med norske myndigheter om den aktuelle krisen, og tilbød dem sin hjelp til å roe ned muslimske miljøer i utlandet. Jonas Gahr Støre roste de muslimske lederne etter møtet. De norske muslimene kunne spille en viktig rolle som døråpnere og budbærere der det trengtes mest.

I tillegg har det vært utstrakt dialog mellom representanter for muslimske og kristne miljøer i Norge om denne saken. Blant annet har Mellomkirkelig Råd og biskopene i Den norske kirke uttrykt sin solidaritet med dem som nå opplever at det som for dem er hellig, blir tråkket på.

Den fredelige kontakten og samarbeidet som nå finner sted i Norge, mellom kristne og muslimer og mellom muslimer og myndighetene, er resultatet av mange års dialogarbeid og en aktivt støttende religionspolitikk. Siden tidlig på 90-tallet har en rekke personer knyttet kontakter og bygget tillit på tvers av religions- og livssynsgrenser i Norge. Etableringen av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i 1996 er det klareste resultatet av dette nettverksarbeidet. Rådet har medlemmer fra mer enn et titall ulike livssynsgrupper, deriblant muslimer, jøder, humanetikere, buddhister, bahaier og en rekke kristne trossamfunn.

Norske myndigheter har i mange år gitt støtte til den brobyggingen som har funnet sted på tvers av religions- og livssynsgrenser i Norge, særlig gjennom tilskudd til Samarbeidsrådet. I tillegg får en rekke muslimske menigheter, i likhet med andre tros- og livssynssamfunn som ønsker det, en årlig økonomisk støtte fra det offentlige.

Det er ingen tilsvarende nasjonale og representative dialogorganisasjoner i Danmark. Dette skyldes dels at de muslimske gruppene har lite midler til å drive sin virksomhet. Det er ikke noen ordning med offentlig støtte til muslimske grupperinger i Danmark som tilsvarer den norske. Dermed er muslimer og andre livssynsminoriteter faktisk i praksis med på å finansiere den danske statskirken, som jo får store beløp over statsbudsjettet. Mange opplever – med god grunn – dette som dypt urettferdig.

Den danske Folkekirken har heller ikke noen egne organer som kan representere kirken som helhet i dialogarbeidet, slik vi for eksempel har i Norge gjennom de nasjonale rådene som velges av Kirkemøtet. Også dette bidrar til å gjøre et organisert tverreligiøst samarbeid vanskelig i Danmark.

Det tillitsfulle forholdet som over tid har utviklet seg mellom kristne, muslimer og andre livssynsgrupper i Norge kan bidra til å forklare at sentrale muslimske miljøer i Norge har ytret seg på en langt mer fredelig og konstruktiv måte enn i Danmark etter at karikaturtegningene ble trykket i danske Jyllandsposten og norske Magazinet.

Ordningen med lovfestet rett til offentlig økonomisk støtte til ulike tros- og livssynsminoriteter har historisk sett sprunget ut av statskirkeordningen, som jo innebærer at Den norske kirkes virksomhet i all hovedsak finansieres over offentlige budsjetter. Etter hvert som likebehandlingstanken vant frem, har finansieringsordningen blitt utvidet til å gjelde også andre grupper.

Tilskuddet til tros- og livssynssamfunn regnes ut per medlem på grunnlag av det Den norske kirke får per medlem i året over offentlige budsjetter. Den finansielle støtten kan ses som en slags “kompensasjon” for den kirkeskatten minoritetene ellers ville ha betalt til Den norske kirke gjennom tildelingene over statsbudsjettet. Det er likevel en del budsjettposter som ikke inngår i dette beregningsgrunnlaget, for eksempel midler til eldre kirkebygg og lignende.

Et sentralt spørsmål i kjølvannet av stat/kirke-utvalgets innstilling er hvordan finansieringen av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil bli ved en eventuell avvikling av det kongelige kirkestyret som i dag er grunnlovsfestet. Gjønnes-utvalgets flertall gikk inn for å opprettholde en fortsatt offentlig finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn også ved en (delvis) avvikling av statskirkeordningen. En slik støtte skulle ifølge utvalget kombineres med en mindre “medlemsavgift”.

Det er mye som taler for at vi bør videreføre ordningen med en offentlig grunnfinansiering til både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, uansett hvordan stat/kirke-forholdet blir i fremtiden. Vi har – i motsetning til for eksempel USA – svake tradisjoner for større frivillige gaver til slik virksomhet i Norge. Det vil ta tid å bygge opp en slik kultur.

Dessuten får jo en rekke grupper og formål støtte fra det offentlige. Hvorfor skulle ikke også religion og livssyn være støtteverdige formål, så lenge alle livssynsgrupper likebehandles?

Et sterkt argument er at en støtte fra det offentlige gjør det mulig i praksis for religiøse grupper å organisere sin virksomhet på nasjonal basis. Dermed kan de igjen inngå i dialog og samarbeid både med andre grupperinger og med myndighetene. De norske erfaringene viser at dette er viktige premisser for oppbygging av tillitsfulle relasjoner. Og gjensidig tillit er avgjørende nettopp når en krise rammer slik den har gjort de siste ukene.

En offentlig støtte vil dessuten gjøre det mulig for trossamfunn å være mer selvstendige i forhold til aktører i andre land. Dette kan være viktig i en tid da moderate norske muslimer ellers kan bli avhengige av mer ytterliggående “sponsorer” fra andre land.

Grunnlaget for toleranse og respekt for annerledes tenkende og troende ligger i den enkeltes menneskesyn og tro på et likt menneskeverd. Men det er i møtet med andre, ansikt til ansikt, at toleranse og respekt kan stå sin prøve. Og det er også i slike møter at aksepten av mangfold kan gi grobunn for gjensidig tillit og anerkjennelse.

Det norske dialogarbeidet har ikke bidratt til sosial stabilitet bare her til lands. Med utspring i Samarbeidsrådet og med økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet har Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet bidratt til dialog og relasjonsbygging på tvers av religions- og livssynsgrenser blant annet i Indonesia, Sudan, Russland og Aserbajdsjan. Disse prosjektene har igjen bidratt til dannelsen av nasjonale dialogfora i disse landene.

Bygging av kontakt og tillit mellom ulike livssynsgrupper og mellom disse og myndighetene er avgjørende for fredelig konflikthåndtering og sameksistens. I denne sammenhengen er det av avgjørende betydning at tros- og livssynssamfunn har en trygg økonomi og ellers gode vilkår. I tillegg er det nødvendig med gode samarbeids- og dialogfora, både mellom slike grupper og mellom disse og myndighetene.

Uansett fremtidig forhold mellom stat og kirke bør derfor staten fortsatt føre en aktivt støttende religionspolitikk, gjennom øremerkede midler til tros- og livssynssamfunn og til ulike dialog- og samarbeidstiltak. En slik politikk har vist seg å være et viktig fredsarbeid som bærer frukter, både nasjonalt og globalt.

Offentlig støtte vil dessuten gjøre det mulig for trossamfunn å være mer selvstendige i forhold til aktører i andre land.

Ingvill Thorson Plesner er stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter og forfatter av boken Skal vi skilles? Veier videre for stat og kirke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt