Annonse
04:00 - 13. oktober 2006

Politisk-litterære bløtheter

Annonse

Jeg skal innrømme at jeg er imponert på grensen til det irriterende over utenriksminister Jonas Gahr Støres (JGS) kunnskapsrike og omfattende svar på Morgenbladets invitasjon til å anmelde Dag Solstads siste roman Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman. Imponert fordi han systematisk forfølger sin egen konsekvente lesning av romanen inn til kjernen av den, og på grensen til det irriterende fordi han skriver bedre enn mange litterater.

Raskt og urettferdig oppsummert avviser utenriksministeren den politiske tematikken i Solstads roman som en forenklet analyse av verden forstått som kampen mellom de gode (USA-kritikerne) og de onde (USA-tilhengerne), en analyse som ender i det han kaller Solstadgenerasjonens resignasjon. Det er dette som skiller utenriksministeren fra Solstads diplomat: mens Armand V resignerer overfor supermaktenes overmakt, går JGS videre i et forsøk på å skape motmakt gjennom dialog. Forskjellen mellom dem dreier seg med andre ord ikke bare om ulike realpolitiske synspunkter på EU og NATO, men også om grunnleggende politisk ideologi. Denne lesningen av Solstads siste roman som for enkel eller infantil politisk analyse deler dessuten utenriksministeren med litteraturviter og rådgiver i Den Norske Helsingforskomité, Aage Borchgrevink (Morgenbladet 29. september). I motsetning til Borchgrevink (AaB) bemerker imidlertid JGS at denne romanen også er «en beretning om ensomhet og følelsesmessig distanse» skrevet «i en direkte språkform som er like plaget og nervøs som Armand selv».

Det er to grunner til at jeg skriver dette innlegget i kjølvannet av JGSs og AaBs analyser av Solstads siste roman. Den ene er at jeg i motsetning til dem mener at boka inneholder viktige demokratikritiske innsikter. Den andre er at jeg ikke forstår når det ble greit å redusere en roman fordi romanens hovedperson lider under en politisk utveisløshet som ikke er produktiv i forhold til den kompliserte virkeligheten av kompromisser som utenriksministere og menneskerettighetsforkjempere er nødt til å forholde seg til. Når ble litterær kvalitet avhengig av at romanens hovedpersoner besitter det rette demokratisk-moralske sinnelag?

Når JGS hevder at romanens USA-kritiske analyse gjør Dag Solstad til George Bushs retoriske forbundsfelle og når AaB påstår at Solstads siste roman gir uttrykk for politisk infantilisme, så mener jeg disse påstandene bygger på en bevisst forenklende lesning av romanens politiske innhold. Både JGS og AaB – førstnevnte riktignok i mindre grad – forsøker å innbille oss at denne boka først og fremst framfører en endimensjonal kritikk av USA. Dermed viser den også utelukkende fram den resignasjonen eller avmakten Solstads generasjon eller den litterære institusjonen føler i møte med en komplisert virkelighet – i motsetning til utenriksministerens og rådgiverens engasjerte arbeid med utenrikspolitiske realiteter.

Dette synspunktet er helt i tråd med den for tida svært populære, liberale forestillingen om de venstreintellektuelles resignasjon og avmakt. Jeg synes det er kjedelig å høre på slike venstrekritiske bløtheter. Nettopp derfor er det viktig å forklare hvorfor JGSs og AaBs forenklende lesninger av Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman er problematiske.

Uansett om det skulle stemme at Armand V forenkler verden på en måte som utgjør en retorisk parallell til George Bushs retorikk i krigen mot terror, noe jeg mener ikke stemmer, så ville det aldri diskreditere romanen om ham. Dette er ikke et spissfindig litteraturvitenskapelig poeng, men sunn fornuft: en roman er en roman. Det er nettopp fraværet av denne fornuften som gjør JGSs og AaBs lesninger interessante i et litteraturvitenskapelig perspektiv. Og det er den unødvendige ideologiske slagsiden i definisjonen av det politiske som gjør lesningene deres politisk betenkelige.

I motsetning til JGS og AaB, så oppfatter ikke jeg at Solstads roman først og fremst handler om at USA er forferdelig og at det norske demokratiet tjener ‘et land som ruver over oss’ eller ‘fluenes herre’. Selv om Armand V unektelig oppdager at den amerikanske ambassadøren har et grisehode under et toalettbesøk, så kan man også lese dette: «Han visste han hadde møtt seg selv der nede.» Armand V handler ikke om USA, men om noe så utenrikspolitisk irrelevant – eller relevant – som en mann som har valgt demokratiet med hele sin nakne sjel, og som representerer de demokratisk valgte styresmaktene i sitt eget land i utlandet. En vakker dag raser tilliten hans til det demokratiet han representerer sammen. Og det truer med å rive ham i filler.

Man kan velge å betrakte dette som historien om en mann som ikke er helt i overensstemmelse med seg selv. Men man kan også betrakte det som historien om en politisk-eksistensiell rystelse som er så omfattende og som trenger så dypt ned i den politiske sjelens grunnvoller at den litterære skikkelsen vi leser om plutselig befinner seg vaklende foran det revolusjonære steget. Uansett hvor mye JGS og AaB, med sin samlede politiske verdenskunnskap, skulle terpe på at en slik politisk utveisløshet og/eller absolutthet ikke er produktiv i forhold til en komplisert virkelighet av nyanser, kompromisser og forhandlinger, så er den langt fra uinteressant i forhold til menneskers politiske formasjon og stillingtaken. Den virkeligheten JGS og AaB har en privilegert tilgang til i kraft av sine posisjoner, kan dessuten ikke brukes som rettesnor for Armand V, ettersom Armand V ikke lever i deres virkelighet.

JGS og AaB må gjerne mene at Armand V burde leve i deres virkelighet. Det er kanskje ikke det de egentlig mener, men det er betimelig å minne dem om at det uansett ville være å stille et farlig krav til litteraturen. Det som bekymrer meg mest er allikevel ikke dette kravet, men at landets politiske ledere og rådgivere i menneskerettighetsspørsmål mener det er ok å forenkle en viktig, kritisk litterær undersøkelse av vår egen politiske ideologis grenser. Mener JGS og AaB at vi i dag ikke lenger trenger å tenke over den demokratiske ideologiens grenser? Mener de at det er irrelevant å framstille politiske deltakeres avmakt eller desperasjon innenfor den moderne vestlige demokratismen?

Dersom JGS og AaB mener det, så har de foretatt et mer kynisk og infantilt politisk, og dessuten overraskende misantropisk valg enn det jeg trodde det var tilrådelig å gjøre i deres posisjoner; nemlig å være ukritiske, ideologiske bannerførere for et liberalt demokrati som har dype, dype problemer med å legitimere sin framferd. Som litteraturleser har jeg ikke den samme tilgangen til kompromissenes verden som JGS og AaB. Jeg velger imidlertid å tro – og jeg mener dessuten at det er klokt å gjøre det – at visse politiske spørsmål dreier seg om ideologiske forhold som muligens er mer abstrakte, men samtidig også mer grunnleggende enn det liberale dilemmaet knyttet til hvem som skal få lov til å slippe inn i den demokratiske velstandens herlige varme og hvem som skal stenges ute i kulda.

Den sympatiske framstillingen av en kynisk diplomat som sliter med det faktum at han har solgt sin sjel i noe han oppfatter som en irreversibel pakt med demokratiets djevel, er selvfølgelig en politisk svært interessant litterær skikkelse. Ikke minst i lys av at romanen utelukkende presenterer seg selv som fotnoter til en uutgravd roman.

 

Trond Haugen

Litteraturkritiker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.