Annonse
04:00 - 11. august 2006

Overstatlig beruset

Her er fire klare innvendinger mot en ukritisk omfavnelse av overstatlighet, som er langt mer alvorlige enn “at ingen kjemper for den”.

Maria S. Walberg
Annonse

I forrige utgave av Morgenbladet oppfordrer en høytidsstemt Simen Sætre norsk venstreside til kamp for overnasjonaliteten. Han frykter at overnasjonalitet kan bli et høyreprosjekt, og advarer mot isolasjonisme og fremmedfiendtlighet, noe Norge skal være spesielt utsatt for ettersom vi er “isolert av sjø og fjell, på en halvøy i utkanten av Europa”.

Det er i første omgang behov for en begrepsoppklaring. Sætre trekker ikke et nødvendig skille mellom “internasjonalt samarbeid” og “overnasjonalitet” – eller “overstatlighet”, som er det best dekkende begrepet. Internasjonalt samarbeid er noe som i større og større grad preger politikken – som de fleste andre deler av samfunnet. Rundt om i verden møter folk like utfordringer: miljøødeleggelse, kriminalitet, mobbing i skolen, fattigdom og dårlige arbeidsforhold.

Stadig hyppigere møtes politikere, fagforbund, næringsliv, miljøforkjempere og aktivister for å dra nytte av hverandres gode og dårlige erfaringer. I vår del av verden er denne samarbeidsmodellen en viktig årsak til at nordiske land har utviklet seg med så mange likhetstrekk, og en globalisert verden utvider samarbeidet til å gjelde land fra alle verdensdeler. Attac er et godt eksempel på denne typen internasjonalt samarbeid, som gir styrke og økt gjennomslagskraft.

Overstatlighet krever en langt mer presis definisjon. To nødvendige krav til en overstatlig organisasjon er at den må kunne fatte forpliktende vedtak, og medlemslandene må kunne bindes mot sin vilje. En overstatlig organisasjon bør også være økonomisk uavhengig av sine medlemsland og ha sanksjonsmulighet dersom noen bryter med vedtatt politikk.

Det er svært få organisasjoner som kan regnes som overstatlige. EU er et åpenbart eksempel. WTO faller i teorien ikke inn under denne definisjonen, ettersom beslutninger tas ved konsensus. Vi vil likevel påstå at WTO i praksis har flere overstatlige trekk, det er for de aller fleste medlemsland svært vanskelig å bryte med konsensus. De fattigste landene blir konsekvent holdt utenfor de viktigste foraene der beslutninger tas, som for eksempel G6-møtet som førte til brudd i forhandlingene i slutten av juli. Derimot blir de utsatt for et voldsomt press etter at beslutningene er tatt, for å godta avtalen.

Attac Norge plasserer seg ikke langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i norsk politikk og har heller ikke som organisasjon gjort prinsipielle vedtak om vår holdning til det overstatlige. Underskriverne vil likevel påpeke fire klare innvendinger mot en ukritisk omfavnelse av overstatlighet, som er langt mer alvorlige enn det problemet Sætre finner: “at ingen kjemper for den”.

1. Hadde USA godtatt WTO-avtalen slik den lå i slutten av juli, ville landet fremdeles kunnet opprettholde jordbrukssubsidier opp mot 20 milliarder dollar. EU måtte ha kuttet i sine eksportsubsidier, men hele 55 milliarder euro ville fortsatt være tillatt støtte til eksportjordbruket. Fattige land måtte derimot ha gjort drastiske tollkutt for å åpne sine markeder for jordbruksvarer fra rike land. Mens rike land i snitt ville måttet kutte tollsatsene på industrivarer på 20–30 prosent, måtte fattige land kuttet mellom 60 og 70 prosent. Dette er realitetene som gjemmer seg bak navnet “Utviklingsrunden” i Verdens Handelsorganisasjon. Det ville være fullstendig utaktisk å jobbe for å gi økt makt og kontroll til WTO i dag, så lenge organisasjonens politiske prosjekt er så ensrettet nyliberalt. Man drar ikke til fotballbanen hvis man har lyst til å spille ishockey.

2. For at beslutninger skal følges opp med praktisk politikk, er det en klar fordel at beslutningene er demokratisk forankret. Jo større avstand det er til dem som har gjort vedtakene, desto større utfordring kan det være for dem som skal gjennomføre dem å få et eierskap til prosjektet. Dersom det ikke er forståelse for betydningen av beslutninger lokalt, der hvor tiltakene skal settes i verk, kan gjennomføringen bli vanskelig. Dette fremheves fra flere hold som én mulig forklaring på at EU ligger så langt unna sine Kyoto-forpliktelser – ettersom det er enda flere mellomledd mellom beslutningstaker og håndhever.

3. Vi ønsker ikke en samfunns-utvikling der jussen erstatter politikken, der domstol erstatter folkevalgte. Overstatlige vedtak kan innskrenke politisk handlingsrom, og muligheten til å velge alternativer. Dersom for eksempel Sør-Afrika i WTO imøtegår Norges krav om liberalisering av telekommunikasjon og transporttjenester, vil det være en nær sagt umulig oppgave for en senere regjering å omgjøre dette vedtaket. EUs tjenestedirektiv er et av flere eksempler på at politikere, ved hjelp av lovgivning, skyver omfangsrike og sterkt kritiserte avgjørelser over på rettssystemet. Denne lovfestningstrenden forminsker det politiske handlingsrommet, og virker i neste omgang passiviserende for folk flest.

4. Et samfunn der folk kan velge (og kaste) og påvirke beslutningstakere, gir ingen garanti for alltid å ende opp med solidariske, rettferdige og miljøvennlige løsninger. Men folkevalgte har sitt mandat fra velgerne, og derfor bryr de seg også om hva velgerne mener. De fleste eksemplene på at miljøhensyn vinner over andre interesser skyldes ikke overstatlige avtaler, men at politikere kan påvirkes. Verdenssamfunnet lot seg ikke ryste av at en gjeng ungdommer lå lenket fast i Nord-Trøndelag i kamp mot CO2-forurensende gasskraftverk. Men for stortingsrepresentantene og ministrene som kom i fokus for all den negative oppmerksomheten, utgjorde det en forskjell. Vi mener at demokratisk forankrede prosesser gir den beste sikkerheten for at beslutningene blir best mulig. Hun kjenner best hvor skoen trykker, hun som har den på .

Vi deler altså ikke Sætres beruselse over overstatlighetens fortreffelighet. Det finnes likevel gode argumenter for både å jobbe aktivt opp mot overstatlige organisasjoner, og innføringen av bindende regler på avgrensede områder.

Vedtakene som gjøres i WTO får uten tvil store konsekvenser for folk verden over. Solidaritets- og miljøorganisasjoner fra hele verden prioriterer derfor dette arbeidet sterkt. Attac er tilhengere av internasjonale regler for handel, krigføring, miljø og skatterettferdighet. Det er ingen tvil om at miljøet ville vært vinneren dersom USA kunne bli tvunget til å ratifisere Kyoto-avtalen. Spørsmålet er likevel om USA i realiteten kan tvinges ved hjelp av ytre press. Eller må ikke viljen til endring nødvendigvis også reflekteres innad i USA?

At politikere og folk flest ikke blir overstatlig beruset hver gang det er valg, har lite å gjøre med at de ikke forstår betydningen av internasjonalt samarbeid eller fordi folk utelukkende er opptatt av seg og sitt, slik Sætre antyder. Økt internasjonalt samarbeid og forståelse for felles utfordringer er utelukkende positivt, og vi har tro på at samarbeid også øker forpliktelsen mellom land. Men at overstatlige beslutninger i seg selv kan erstatte folkelig engasjement, snu negative trekk ved globalkapitalismen eller tvinge stormaktene i kne, er en feilslutning.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt