Debatt

Muhammed og Kristian

Motvekten til “sivilisasjonskonflikten” er de praktiske flerkulturelle erfaringer oppvoksende generasjoner opplever gjennom barnehage, skole, vennekrets og yrkesliv.

Over natten er Norge blitt et samfunn der ulike kulturer lever side om side. Dette stiller helt spesielle krav til offentlig politikkutforming i skjæringspunktet mellom velferdsstatens prinsipp om rettferdighet, det liberale prinsipp om beskyttelse av privatsfæren og en tiltakende fremmedskepsis i befolkningen. Utfordringen er at offentlige integreringstiltak lett kan bli kasteball i et politisk minefelt der følelser og fordommer, ikke kunnskap, styrer beslutningene.

Kan en emosjonalisering av politikken føre til “danske forhold”?

Muslimsk tilhørighet og tro er sentralt for hvordan mange innvandrere innretter seg i livet. Men her kan en ikke generalisere. En stor del har flyktet fra undertrykkende islamske regimer fordi rigid religiøs praksis ble tvunget inn i den private sfære, men også de bærer med seg sin kultur. Noen kan være preget av rigide og ofte patriarkalske tankemønstre og tradisjoner uten å være religiøst aktive; andre går ofte i moskeen, men betrakter religion som en privatsak som i mindre grad berører det sosiale livet. Denne gruppen sammen med de mange ikke-religiøse som tilpasser seg vestlig liberal kultur utgjør den tause innvandrermajoriteten. Men de som profilerer seg med religion som rettesnor i hverdagen kan skape avstand og frykt. Det virker særlig provoserende på konservative kristne og andre med lav toleranseterskel for endringer.

Kulturforskjellene, enten de er basert på religion eller tradisjon, er nok større enn mange har vært klar over. Likevel: innvandrere i all sin variasjon er blitt en del av det norske samfunnet, og det er bare å innse at “det norske samfunnet” aldri vil bli som før.

Reaksjonene på karikaturtegningene av profeten Muhammed som endte med flaggbrenning og ambassadestorming sjokkerte alle – både ikke-muslimer og muslimer. Mange muslimer følte seg tråkket på, mens ikke-muslimer vanskelig kan skjønne dette voldsomme engasjementet og føler seg usikre på om det er Koranen eller norske verdier som gjelder blant innvandrere. Det synes som latente spenninger er skjøvet under teppet og plutselig har manifestert seg i en integrasjonspolitisk blåmandag.

Norske muslimer, selv om mange ble dypt såret av karikaturtegningene, tok klart avstand fra voldelige reaksjoner. Dette er løfterikt: Spillereglene er akseptert og en grunnleggende side ved integreringen har vært vellykket!

Kloke ytringer fra politiske og religiøse ledere viser at respekt for hva minoriteter holder for hellig og ytringsfrihet kan kombineres. Hva ytterfløyene på begge sider eventuelt måtte finne på av voldelige provokasjoner, må bli en sak for politiet og rettsvesen med hjemmel i rettsstatens krav om sikkerhet og alminnelig orden.

Det er interessant i denne forbindelse å sammenligne situasjonen her hjemme med våre naboland. I Sverige har en ikke sett tilsvarende provoserende utspill som har rammet muslimers trosforhold, i Danmark startet det hele med karikaturene i Jyllandsposten, uklokt politisk håndverk hos myndighetene og med sterk polarisering som resultat. I Norge roet konflikten seg takket være konsensus-orientert lederskap. Hvorfor?

Norge og særlig Sverige har i lang tid hatt sterkere sosialdemokratiske partier og fagbevegelser. I sosialdemokratisk ideologi står tanken om solidaritet og like rettigheter for svakere grupper sterkt. I Danmark har innvandrings- og integreringspolitikken blitt et forhandlingsspørsmål mellom borgerlige partier og det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti.

Mye tyder på at om det norske motstykket, Fremskrittspartiet, fortsatt får høy oppslutning blant velgerne ved neste valg vil en “dansk løsning” presse seg fram i Norge. Tendensen er klar.

Hva kan så det offentlige gjøre?

For det første, praktisering av tro og tradisjon i den private sfære som ikke bryter med menneskerettigheter og lovgivning, skal det offentlige holde seg unna.

For det andre må man utvikle en politikk for toleranse for kulturelt mangfold, som samtidig er en politikk som kan motvirke enklaver som isolerer seg fra samfunnet. Utdanning, men også nøktern informasjon er sentrale virkemidler for å formidle forståelse for både det flerkulturelle og fellesverdier.

For det tredje, økt satsing på integreringstiltak i den offentlige sfæren. Innvandrerbarn tar grunnutdanning på linje med andre norske og mange kommer seg ut i faste jobber. Tiltak for å motvirke at en slutter før fullendt skolegang må ha høy prioritet.

For det fjerde, vi må motvirke “fattigdomsfellen”. Altfor mange er blitt avhengig av offentlig støtte for å greie seg. Slik “negativ integrering” inn i hjelpeapparatet er imidlertid tvetydig. På linje med andre norske som ikke klarer seg i en vanskelig fase bør vi være stolte av at vi har et velferdssystem som sikrer alle en minimumsstandard. Problemet er at for mange passiviseres av hjelpetilbudet.

Det skjer mye positivt for å sysselsette innvandrere, men staten har begrensete styringsmidler: En lokker med økonomiske tilskudd, men mye avhenger av lokale forhold, arbeidsgivere og kommunal velvilje.

Finnes sivilisasjonskonflikten? Blant innvandrere med muslimsk bakgrunn i Norge er Muhammed det mest benyttede fornavnet. Etniske minoriteter har slått rot, ønsker å markere identitet og er blitt synlige. Det bibelske navnet Markus ble svært populært blant majoritetsbefolkningen samtidig som innvandringsbølgen skjøt fart på begynnelsen på 1980-tallet og ligger i dag på topp sammen med Kristian – også andre navn hentet fra de fire evangeliene vinner terreng.

Når foreldre velger døpenavn fra sentrale personer i Bibelen og Koranen er ikke dette uttrykk for sivilisasjonskonflikt, selv om noen vil oppfatte det slik. Navnevalg er et positivt bidrag til at tradisjoner og identitet tydeliggjøres i det flerkulturelle samfunn, på samme måte som øyenfarge og klesdrakt.

Et paradoks er at det flerkulturelle samfunn på sitt beste har et potensial for at majoriteten lett kan føle frykt når “de andre” blir tydelige, ofte stimulert av mediekjør på spektakulære kriminalsaker, forekomst av trygdemisbruk og utenrikspolitisk dramatikk. En “sivilisasjonskonflikt” kommer imidlertid sjelden nedenfra, den “konstrueres” av medier som vil selge nyheter og politiske ledere som utnytter saker med henblikk på politisk gevinst.

Vi er inne i en periode hvor hendelsene i Midtøsten og avisoppslag setter agendaen for norsk integreringspolitikk. Vi verken kan eller bør forandre Muhammeds tro og private livsstil. Etter hvert kan endringer komme gjennom gradvis sekularisering, men like trolig er det at dette ikke skjer. Og hva så? Den private sfæren skal være privat og beskyttet, det kan ikke være annerledes i et liberalt samfunn.

Det er duket for utspillspolitikk med krav om mer "norskhet", også i innvandrernes private sfære. Motsetninger kan lett øke og fungere som en selvoppfyllende prognose for tesen om sivilisasjonskonflikt. Fremskrittspartiet ser her sin sjanse for å mobilisere og vil med et slikt utgangspunkt med stor sannsynlighet innta regjeringskontorene etter neste stortingsvalg.

Når majoriteten har talt og taburetter skal besettes er det duket for “det store innvandringskompromisset”. Den norske modellen kan lett bli “dansk”, der innvandrere ikke ses som en ressurs, men som et problem. Uansett hvem som har den politiske makten – framtiden i det globaliserte samfunnet kan ikke politiske ledere “vedta”, den skapes nedenfra. Media, offentlig diskurs og partitaktikk vil fortsette å virvle opp emosjoner, motsetninger og fiendebilleder, med bred appell til store grupper som frykter det fremmede.

Tross dette, mange vil forhåpentligvis forstå at i det daglige liv og på det praktiske og mellommenneskelige plan er ikke skremmebilder og generaliseringer noe godt grunnlag for et velfungerende samfunn. Motvekten til retorikken er hvilke praktiske flerkulturelle erfaringer kommende Muhammed-er og Kristian-er får gjennom barnehage, skole, vennekrets og yrkesliv. Det er denne generasjonen som har det siste ordet om fremtidens flerkulturelle samfunn blir et utrivelig eller godt sted å være.

Mer fra Debatt